Trondheim kommunale husmorskole

(Trykk på bildet for full størrelse)

Cecilie Løvø - en forkjemper for sunn mat og god hygiene

Cecilie Løvø vokste opp på Vestlandet, på en gård ikke langt fra Voss. Hun var tidlig opptatt av helse, kosthold og tradisjoner, noe også hennes far var opptatt av. Han ville ikke at de skulle kjøpe annen mat enn den de kunne lage selv.

"Han var og imot at det vart meieri, for han tykte det viktigaste var at borna fekk mjølk. Han var redd for at ein skulle koma til å selja mjølka som borna trengde og i staden kjøpe dårleg mat frå byen."

Selv om Cecilie også var opptatt av tradisjoner, ville hun ikke bevare det som ikke var sunt. Hun foreslo for familien at de skulle slutte å spise av samme tallerken og i stedet ha hver sin. ”Men Sesselja, vil du ikkje eta i lag med oss meir?” var kommentaren fra hennes mor.

I 1918 ble Cecilie gift med Per Løvø, og i 1920 flytta de til Voll forsøksgård i Strinda sammen med sin lille sønn. Cecilie ble raskt en offentlig person. Hun holdt foredrag om kvinners plass i jordbruket, bondekvinners utdanning og levekår, og likestilling, kosthold og helse som sider av samme sak.

En av sakene som Cecilie Løvø jobba med, var å få bøndene til å bruke mer av det de produserte selv. På et grønnsakskurs som hun holdt i 1930 sa hun dette:

"Me hev lenge nok køyrt kraft aa helsa til byen, og sjukdom og tandløysa atende. Dette er ikkje berre lause ord, men det er bevist at det er sant. Vore videnskapsmenn doktorane kan fortelja oss at folkehelsa er daarlegare paa landet enn i byarne. Strinda bondekvinnelag (…) hev vedteke, at me skal arbeida for meire bruk av grovt mjøl og grønsaker, og mindre kaffe."

Her kommer Cecilie inn på en annen sak som hun jobba med: Det hun kalte ”melsaka”:

"Kornet har til vanleg vorte så avskala, finmale og kleime ved våre bygdemylnor at det gjeng mest ikkje å få koka ein skikkeleg graut av det. (…) Lat det vera sagt med det same, at det er ikkje bygdemylnone som har skuld i dette. Det er me husmødrar eller dei som sender korn til mylna, som er skuld i det. Vi vilde ha mjølet so kvitt og fint som mogeleg. Ja, no stend me her tannlause og ser på elendet som me til saman har laga."

Cecilie ønska å endre på dette. Hun fikk bekreftelse fra møllene på at det ikke var fordi de måtte gjøre det på denne måten, men at de lagde dette melet for å tilfredsstille kundene. Etter å ha fått klarhet i dette, sendte hun et skriv til kvinnelagsnemnda i Norges Bondelag. De satte ned en komité med Cecilie i spissen, og komiteen sørga for at 30 standardprøver på bygg, rug og hvete ble sendt rundt til husmorskoler, husstellslærerinner og skolekjøkken.

Cecilie fortsatte å arbeide for sunt kosthold og bruk av lokalproduserte råvarer og grovt mel, og i 1956 fikk hun Kongens Fortjenestemedalje i sølv for sitt arbeid.