Barn i kiste

Barn i kiste

(Trykk på bildet for full størrelse)

Spedbarnsdødelighet

Den gjennomsnittlige levealderen i Norge på 1700-tallet var lav, og dette var særlig fordi det var så mange barn som døde i løpet av det første leveåret. Selv om spedbarnsdødeligheten var mye høyere enn den er i dag, så var den lavere i Trøndelag enn ellers i landet, bortsett fra i Trondheim hvor den var svært høy.

På slutten av 1700-tallet ble forholdene noe bedre, og det var flere barn som levde opp. Historikeren Margunn Skjei Knudtsen legger i boka Fra frelse til helse stor vekt på endring i atferd overfor spedbarna.

For det første hadde man før vært nødt til å døpe ungene i kirka innen åtte dager etter fødselen, og dette var svært risikabelt for barn som var født på vinteren. Kirkene hadde ikke oppvarming, og gudstjenestene varte lenge. Flere barn døde som følge av denne dåpspraksisen, og mot slutten av 1700-tallet ble man mer kritisk til å gjøre det på denne måten. Flere døpte barna hjemme, og andre valgte å vente med dåpen til barna var litt større og været var godt.

En annen ting som endret seg til det beste for barna, var ammevanene. Før hadde man ment at den første melka som mora produserte, var skadelig for barna, og det var anbefalt at man enten lot være å gi ungene noe mat de første dagene, eller ga dem kumelk, barselgrøt og øl. Dette gjorde man fordi man ønsket å gi barna det aller beste. På slutten av 1700-tallet ble det spredt opplysning om at amming var bra, og dette gjorde at flere barn overlevde den farlige spedbarnstida. Flere begynte å amme barna fra første stund, og noen ammet dem så lenge som et helt år. Dette gjorde særlig at flere gutter vokste opp. Tidligere hadde guttene fått mer grøt og annen mat som spedbarn for at de skulle vokse seg sterke, mens jentene i større grad måtte nøye seg med det man trodde ikke var like godt, nemlig morsmelk. En tredje grunn til at spedbarnsdødeligheten sank, var at vi etter hvert fikk fagutdannede jordmødre.[1]

Rundt århundreskiftet begynte man med vaksinasjon mot kopper. I 1810 ble det påbudt ved lov å vaksinere barna, og dersom en ikke hadde attest på at man var vaksinert, fikk man verken gå opp til konfirmasjon eller gifte seg. Kopper hadde aldri stått for mer enn en liten del av barnedødeligheten, men vaksinen gjorde at færre barn døde.

Nyere forskning har lagt mest vekt på bedre kosthold som forklaring på hvorfor spedbarnsdødeligheten gikk ned. Den aller viktigste faktoren her var poteten som ble innført fra England sist på 1700-tallet. Poteten har høyt kaloriinnhold og mye C-vitamin. Sammen med sild, som inneholder mye A-vitamin, var dette god kost. Mer vitaminer i kosten ga større motstandskraft mot infeksjonssykdommer som tuberkulose.

Til sammen var disse punktene med på å gjøre det tryggere å være barn.

[1] Margunn Skjei Knudtsen (1997): Fra frelse til helse. Spedbarnsdødelighet og omsorgssyn i Norge ca 1700-1830. Trondheim.
Ole Georg Moseng (2003): Det offentlige helsevesen i NOrge 1603-2003, bind 1. Oslo.