Uår, sult og epidemier som følge av kaldt vær

I fredsperioden etter 1720 var det færre dårlige åringer enn i tida før. Bare en gang var det flere på rad: 1740, 1741 og 1742 var frostår med matmangel.

Alt i 1741 ba amtmannen om tilførsel av korn utenfra, og rentekammeret sørget for forsendelser av dansk korn til Trondheim både nyåret 1742 og i 1743.

Kaldværet reduserte også høyavlingene, slik at dyra måtte leve på skav og annet nødfôr. Særlig i fjellbygdene måtte folk ofte ty til brød av furubark. Det kunne skje selv om det var kornoverskudd på flatbygdene fordi det ble solgt ut av distriktet.

Frostårene i 1740-43 falt sammen med en alvorlig koppeepidemi. Kallan Helsinge i Skogn skrev at tallene på døde der vanligvis var mellom 30 og 40 i året, av og til mellom 40 og 50. Mens i 1742 døde over 200, mest barn i småkoppene, "da mange mistede alle sine børn".

I Trondheim døde 191 barn av kopper i de først tre månedene av 1742. Av 221 døde i Verdalen var 150 barn, av 130 døde i Beistad var 104 barn.

Koppesmitten kom fra Bergen, og spredte seg videre til Nord-Norge.