Sivilisasjonssykdommer

I tiårene fram mot 1900 var det de epidemiske sykdommene, diareene, meslinger, difteri, skarlagensfeber og tyfoidfeber - også kalt de store "barnedreperne", som representerte det største helseproblemet. Disse sykdommene kan betegnes som sivilisasjonssykdommer.

Det vide omfanget av sykdommene må sees i sammenheng med industrialiseringen og urbaniseringen utover 1800-tallet. Byene ble hardt rammet av epidemiene, og særlig de områdene der befolkningen bodde trangt og levde under dårlige kår. Arbeiderklassen var altså spesielt utsatt. Difteri og tyfoidfeber var blant de vanligste sykdommene på denne tiden.

Difteri
Noe vi knapt aner hva er i dag, annet enn at det står på barnas vaksinasjonssedler, er difteri, en sykdom som var svært utbredt på 1800-tallet. Sykdommen ble også kalt strupehoste og trondhjemsk halsesyke. På landsbasis var sykdommen på topp rundt 1890, og vel 25 prosent av de som ble smittet, døde. Enkelte år i Trøndelag herjet sykdommen sterkt, og 10-15 prosent av tilfellene endte med døden. Difteribakterien angrep svelg og nese, spredte seg videre og produserte giftstoff i kroppen som rammet hjertemuskelen og nervesystemet.

Tyfoidfeber
Tyfoidfeber, eller nervefeber, er en tarminfeksjon med høy feber, kvalme og hodepine og med meget høy dødelighet. Bakterien blir utskilt med avføring og smitter via mat eller drikke, og er nært knyttet til urenslighet. Det var store epidemier av nervefeber i 1850- og 1860-åra, og opptil ti prosent av de som var smittet døde. I 1870-åra var det flere lokale epidemier, og høsten 1880 var det mange tilfeller av tyfoidfeber i Trondheim og omegn. Sykdommen startet på Lademoen, spredte seg lett og rammet også arbeiderbefolkningen i Hommelvik.

Infeksjonsykdommer på vikende front
Urbaniseringen utover 1800-tallet førte med seg økt risiko for sykdom og død. Samtidig lokket byene med arbeid og forventninger om et bedre liv. Dødeligheten hadde fram til 1910 vært høyest i byene. Men nå snudde pendelen. I de neste tiårene av det nye århundret var det landdistriktene som slet med de høye dødelighetstallene. Hvilke sykdommer befolkningen ble rammet av, endret seg også i denne perioden. De vanlige infeksjonssykdommene, difteri, tyfoidfeber, skarlagensfeber og meslinger, var på vikende front, og fra 1920-tallet ble disse sykdommene stadig sjeldnere. På landsbasis ble tuberkulose også mindre dominerende. Kroniske sykdommer og særlig kreft ble mer framtredende. Men framfor alt var det spanskesyken som gjorde seg mest bemerket som periodens mest framtredende dødsårsak.

Kilder

Relaterte nettressurser