Kolera i fortid og samtid

Det første utbruddet av kolera i Norge kom i 1832. Epidemien varte i to år og gikk i bølger. Den var den første i en serie kolerautbrudd som skulle ramme Norge og store deler av Europa gjennom hele 1800-tallet.

Smitte og karantenebestemmelser
Koleraen kom, som pesten hadde gjort mye tidligere, med skip og spredte seg videre med skip. De gamle karantenebestemmelsene som var kjent fra pestens tid, ble straks iverksatt av norske myndigheter. Tiltaket var effektivt. Men på grunn av at landets fremste leger var overbevist om at koleraen ikke var smittsom, ble karantenen opphevet. Det skulle vise seg å være katastrofalt, da det neste utbruddet førte med seg en dødelighet som var 15 ganger så høy. Et annet tiltak var å organisere sunnhetskommisjoner som skulle overvåke situasjonen. Via amtmennene ble det sendt ut advarsler og instrukser om forholdsregler til prestene, som leste opp informasjonen på kirkebakken.

Koleraen i Trøndelag
Alle leger, spesielt i havnebyene ble satt i alarmberedskap. Spesielle koleraleger ble ansatt, blant annet i Nordre Trondhjems amt. På Røros ble det, som andre steder, opprettet en sunnhetskommisjon i 1831. I denne satt sokneprest Aschenberg, politimester og bergskriver Støp, bergkirurg Stengel, apoteker Preuert og lensmann Bache. De gjorde forberedelser til å opprette et koleralasarett. Men koleraepidemien nådde ikke Trøndelag denne gang. Det var et par mistenkelige tilfeller med to kvinner som døde etter koleralignende symptomer, men det viste seg å være forgiftning av tybastplanten. I Trøndelag herjet både kolera og diaré i 1868. Nesten 6000 mennesker ble smittet, og av disse døde flere enn 220. Dersom en epidemi hadde slått til i Trøndelag i dag, ville det ha blitt rundt 450 dødsfall bare på ett år.

Sykdomsforløp
Asiatisk kolera var en bakteriell mage-tarm-infeksjon og smittet i hovedsak gjennom drikkevann. Man mistet gjerne 10-20 liter væske i døgnet, og dødeligheten var rundt 50 prosent dersom ikke væsketapet ble erstattet. Pasienten døde i løpet av et par døgn dersom det ikke ble gitt riktig behandling. Under epidemiene på 1800-tallet kunne dødeligheten være opptil 70-80 prosent. Koleraen hadde symptomer som brekninger og diaré, i likhet med andre diareer, men man skulle kunne kjenne den igjen blant annet ved svimmelhet, hjertebank og angst. Det som imidlertid var det mest typiske, var at ansiktstrekkene ble gamle og innfalne.

Endring av sykdomsforståelse
Sykdommens omfang og høye dødelighetsrater gjorde at man fikk fokus på en rekke negative samfunnsmessige forhold som fattigdom, underernæring, trangboddhet og elendige sanitære forhold. Dette førte til at spørsmålet om folkehelse og forebygging ble satt på den politiske dagsorden. I kjølvannet av koleraen fikk man nærmest en helomvending i synet på det offentliges ansvar i bekjempelsen av epidemier og andre dødbringende sykdommer. Kolera rammet alle aldersgrupper og sosiale lag, men førte også til en bredere forståelse for forholdet mellom fattigdom og sykdom, og kom slik til å legitimere hygieniske reformer. Myndighetene tok ansvar for sine borgere og erkjente at oppgaven var todelt. Staten hadde på den ene siden ansvar for å forebygge sykdom, på den andre siden et ansvar for å behandle de syke og ta hånd om de pleietrengende. Sunnhetsloven av 1860 og loven om sykeforsikring av 1909 er resultat av denne tankegangen.

Kolera i dag
Fortsatt blir mange syke av kolera. Dette gjelder for det meste i den fattigste delen av verden hvor koleraen opptrer i epidemier, spesielt der vann- og hygieneforhold er dårlige. Dette er ofte tilfelle i flyktningleirer og i veldig fattige strøk. I dag er det ganske enkelt å behandle kolera. Utfordringene er å få bukt med de underliggende årsakene og å handle i tide for å redde liv. Rundt 100 000 tilfeller blir hvert år innrapportert til Verdens helseorganisasjon (WHO). I 2004 døde 2345 mennesker av kolera. Man er redd for at kolera blir underrapportert i land som opplever kolerautbrudd, fordi landene vil unngå restriksjoner på handel og turisme som fører til økonomisk tap. I 2004 var 94 prosent av de oppdagede tilfellene i Afrika, resten av tilfellene var stort sett i Asia og et lite antall var i Latin-Amerika.

Kilder