Helseforskrifter Børsaskogn

helseforskrifter av 1921

(Trykk på bildet for full størrelse)

Tuberkulosens helsepolitiske betydning

Hører til Tuberkulose

Nye sykdommer og epidemier, høy dødelighet og utbredt sykelighet har vært drivkrefter i utviklingen og oppbyggingen av et norsk helsevesen.

Koleraepidemiene drev fram arbeidet med sunnhetsloven og førte fram til opprettelsen av sunnhetskommisjoner i tida etter 1850. Tuberkulosen, som rammet som verst i tiårene før og etter 1900, ble en av våre viktigste institusjonsbyggere. Det gjaldt for det første innen helselovgivning og sykehusbygging. Og for det andre innen etablering av private og offentlige hjelpeorganisasjoner, folkeopplysning og forebyggende helsearbeid.

Sykehus og hjelpeapparat
Robert Koch oppdaget tuberkelbasillen i 1882. Dette gjorde at man etter hvert kunne identifisere og behandle tuberkulosen effektivt. Medisinere fikk økt status, og det var med på å skape legitimitet for en ny politikk - det startet med at leprabasillen ble oppdaget i 1873. Bakteriologien la med andre ord grunnlaget for en ny tid når det gjaldt forebyggende helsearbeid, laboratoriemedisin og sykehus. Det ble bygget større og flere sykehus. Sykehusene ble behandlingsinstitusjoner for hele befolkningen. Tidligere hadde de vært oppbevaringsinstitusjoner for fattige syke. Medisinen fikk en dreining i naturvitenskapelig retning. Ikke bare kunne det stilles mer presise diagnoser, men man fikk også en ny innsikt i infeksjonssykdommenes dynamikk, når de rammet, hvem de rammet, og hvorfor de rammet. Dette ble benyttet som en kilde for å legitimere politisk og sosial handling. Nå kunne det gripes inn effektivt og omfattende for å forebygge og redusere virkningene av sykdommene, lokalt og sentralt, i offentlig og privat regi.

Tuberkuloseloven av 1900 ga myndighetene og legestanden rett og plikt til å gripe inn mot enkeltindividet og begrense dets frihet. Kampen mot tuberkulosen ble organisert som et felles prosjekt der folk fra hele landet og i alle sosiale lag deltok med stort engasjement. Det utviklet seg etter hvert et omfattende nett av organisasjoner, institusjoner og enkeltmennesker - fagfolk og frivillige - som kjempet mot tuberkulosen, pleiet og behandlet syke, i privat og offentlig regi. Hjelpestasjoner, tuberkulosenemder og diagnosestasjoner ble opprettet. Dette var et hjelpeapparat utenom institusjoner som sanatorier og tuberkulosehjem.

Skolehelsearbeid og hygiene
De frivillige organisasjonene, eksempelvis sanitetsforeningene, gjorde en enorm innsats i folkeopplysningsarbeidet, i tillegg til å yte økonomisk og praktisk hjelp til de som ble rammet og berørt av tuberkulosen. Tuberkulosebekjempelsen blant skolebarn var sett på som en svært viktig oppgave blant legene. Oppmerksomheten rundt problemet startet tidlig, men i perioden etter 1910 - og særlig i mellomkrigstiden - ble det en revolusjon i skolehelsearbeidet. En omfattende undersøkelse av skolebarn fant sted i 1912-15. Det ble påvist positiv tuberkulinprøve hos 80 % av elevene ved skolestart og hos hele 90 % av arbeiderklassebarna. Smitten hos den siste gruppa resulterte også oftere i sykdom og hadde et alvorligere forløp enn i de andre samfunnsklassene. Det ble fastslått at dårlig ernæring, trangboddhet og dårlige levekår var av betydning for forløpet av sykdommen i tillegg til smittespredning. Arbeiderpartiet satte som en følge av dette opp skolehelse på sitt program for perioden 1913-16. Flere politikere engasjerte seg og det ble opprettet en stilling som skolelegesjef.

Synet på skolen endret karakter. Fra å være et sted som i seg selv skapte helseproblemer, ble skolen nå sett på som en arena egnet for forebyggende arbeid. Når et flertall av befolkningen var smittebærere, så måtte man legge vekt på det forebyggende arbeidet - det holdt ikke med isolasjon og desinfeksjon. Veien å gå var å bedre hygieniske vaner blant folk slik at infeksjon ikke skulle utvikle seg til sykdom. Det var stor interesse blant politikere, på alle fløyer, når det gjaldt utspill og råd fra ekspertene. Sist, men ikke minst, ble det vist vilje til å omsette kunnskap til praktisk politikk.

Kilde: Aina Schiøtz 2003: Det offentlige helsevesenet i Norge 1603-2003, bind 2