Retts- og styringsorganer i høymiddelalderen

I høymiddelalderen hadde kongen flere embetsmenn i Trøndelag.

Gjaldkeren
Gjaldkeren hadde opprinnelig allsidige oppgaver på kongens vegne i byen. Gjald betyr skatt og han krevde blant annet alle skatter og avgifter. Under gjaldkeren sorterte videre alt som hørte med under rettshåndhevelse og rettspleie. I senmiddelalderen ble betegnelsen gjaldker byttet ut med den tyske byfogdtittelen. Stillingens innhold ble også en del endret. Byfogden kom i en slags mellomstilling mellom byrådet og lagmannen og mellom byrådet og lensherren. Av byfogdens funksjon fulgte at han måtte avlegge troskapsed både til kongen og byen. I senmiddelalderen ble byfogden valgt og kunne avsettes av byrådet.

Byrådet
Byrådet fikk en sentral funksjon i styringen av byen i senmiddelalderen. Rådmennene skulle være lagmannens meddommere, men fikk etter hvert en rekke gjøremål av mer praktisk art i forbindelse med inspeksjoner av hus, brygger og ildsteder med mer. De skulle også kontrollere omsetningen av øl. Sammen med byfogd og lagmann skulle rådmennene ta stilling til søknader fra personer som ønsket å etablere seg som næringsdrivende i byen. Rådmennene skulle rekrutteres blant byens gårdeiere. Lønnen var da også svært skral, nemlig fritak for leidangsskatt og leidangsutbud. Utvelgelsen var ikke særlig demokratisk, rådmennene ble heller ikke utpekt for en bestemt periode.

Bylagtinget        
Bylagtinget skulle samles en gang i året, møtedag var første søndag etter 13. dag jul. I likhet med Frostatinget var Bylagtinget appelldomstol for saker fra lavere instanser. I domsutvalget satt tolv rådmenn og tolv lagrettemenn (tre fra hver byfjerding). Når saker av allmenn interesse ble tatt opp eller retterbøter skulle godkjennes, måtte alle ledende menn og instanser være til stede ved siden av de tolv som skulle sitte i lagretten. Ifølge den gamle bjarkøyretten skulle gjaldkeren på julebymøtet (jólamót) oppnevne nemndemennene som skulle møte på bylagtinget. Ved siden av de tolv lagrettemennene som skulle sitte i lagretten, ble det oppnevnt ytterligere 36 utsendinger som skulle delta i plenumsmøter.

Rådmennene ble mye brukt som vitner i forbindelse med økonomiske transaksjoner. Hvis en privatperson donerte jordegods til en kirkelig institusjon, lå det nok en viss sikkerhet mot fremtidige søksmål om overføringen ble bevitnet av nøytrale personer. Da den rike Arvid Ingjaldsson satte opp sitt testamente i 1430, fikk han rådmennene Odd Jonsson og Jute Knutsson til å besegle dokumentet sammen med seg. Disse to rådmennene hadde en lang funksjonstid på 1420- og 30-tallet. Dessverre vet vi ikke noe om deres bakgrunn. Generelt må det være grunn til å anta at mange rådmenn var beskjeftiget innen handel.

Håndverkerne blir sterkere representert
Mot slutten av 1400-tallet blir håndverkerne sterkere representert. Ikke minst gjelder det gullsmedene, som kunne være gode å ha med når mynter av ulike slag eller gjenstander av edle metaller skulle verdsettes. Gullsmedene Arne og Jon var for eksempel vitner da et søskenpar solgte en eiendom i Rindalen til kanniken Jens Jakobsson i 1504. Andre håndverkere som oppnådde rådmannsstatus, var Gudleik kobberslager (nevnt 1488) og Arvid snekker (nevnt 1494). Fra slutten av middelalderen kjenner vi flere rådmenn som var håndverkere.

Når det gjelder rådmennenes økonomiske status i senmiddelalderen, sier det en hel del at ni av de 16 personer som betalte høyest formuesskatt i Trondheim 1520 var rådmenn.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 97-98

Relaterte artikler