Forbrytelse og straff på 1500- og 1600-tallet

Til alle tider er det noen som har satt seg ut over samfunnets spilleregler og blitt straffet for det. Kriminalstatistikken avspeiler til en viss grad hvor godt et samfunn fungerer og hvor sivilisert det er, men det er mange problemer knyttet til utnyttelsen av et slikt materiale.

Ulikt syn til ulik tid
For det første er oppfatningen av hva som er forbrytersk adferd, sterkt kulturbetinget. I middelalderen og tidlig nytid kunne folk bli henrettet for handlinger og utsagn det i dag ikke ville bli reist tiltale for. Man kan for eksempel tenke på de spesielle reglene som gjaldt for blodskam og hekseprosesser. Det er ikke særlig fruktbart å studere kriminaliteten på reformasjonstiden med vår egen tids verdinormer som eneste målestokk. Ikke minst av praktiske grunner må forbrytelse defineres som brudd på lover og normer som ga grunnlag for straffeforfølgelse i samtiden.

Mørketall og forbrytelser
Det er også en kjent sak at en stor del av forbrytelsene ikke kom myndighetene for øre. Særlig gjaldt det forbrytelser av mindre alvorlig art som slåssing og simple tyverier. I England er det gjettet på at den registrerte kriminaliteten bare utgjorde 10–20 prosent av den virkelige, men det er vanskelig å tallfeste mørketallene. Til tider kan bøteregistrene svulme opp som et resultat av at myndighetene har fått på plass nidkjære representanter. Forbrytelser kan inndeles i ulike kategorier. En viktig gruppe er voldsbruk, enten den er rettet mot én person eller slagsmål med flere involverte. Voldsbruk mot andres eiendom i form av hærverk ser ikke ut til å ha vært så vanlig på denne tiden. Andre forbrytelser er tyveri og bedrageri. Eksempler på det sistnevnte er bruk av falsk mål og vekt, varer som selges for noe annet enn det de er og falskmyntneri. I gruppen «motstand mot øvrigheten » vil jeg først og fremst plassere passiv sabotasje av konkrete pålegg fra øvrigheten om å stille med skysshester, møte for retten, gjøre arbeid på festningsverk og lignende.

Bøteregnskap og forbrytelsens art
I regnskapet for Steinvikholm len (som bl.a. omfattet Trøndelag uten Namdalen) 1549 er det tatt inn en oversikt over sakefallet (bøtene) som var betalt inn til lensherren i løpet av året. Her oppgis både navnet på forbryteren, forbrytelsens art og hvor mye det ble betalt i sakefall. Da bøteregisteret er en del av lensregnskapet, må vi ha i mente at bare de som hadde noe å betale med, er kommet med. Som vanlig på denne tiden dominerer voldshandlinger.

Volden ble gjerne utøvet under påvirkning av alkohol. Da ølet gikk inn, gikk vettet ut, da som nå. Verbal krangel kunne lett slå over i fysisk vold hvis temperaturen ble høy nok. De straffedømte i registrene hadde gjerne grepet det første og beste våpen, og slått, hugget eller stukket sine motstandere. Per degn i Nils Lauritsens gård i Trondheim benyttet et mangletre som slagvåpen, mens Gros dreng i samme by tok i bruk en kanne til samme formål. Andre benyttet seg av mer profesjonelle våpen som stridsøkser eller kniver av forskjellig slag. Knut Olsen måtte ut med seks daler for å ha tildelt en person tre hugg med øksehammeren. Han måtte være glad til at han ikke hadde vendt eggen ned. Blodvide ble det kalt når noen såret en annen til blods med overlegg. Olav på Auran i Skatval måtte ut med 2½ daler for to blodvider. Amund i Graven nøyde seg med å slå med en lurk. Da han hadde oppsøkt sin motstander i hjemmet, ble det likevel en drøy bot på ham også. Etter gammel tradisjon ble hjemmet oppfattet som særskilt fredhelget. Det ble derfor satt høyere bøter for vold utøvet mot en person i hans eget hjem (såkalt hjemsogn) enn andre steder.

Slagsmål ble belønnet med bøter som kunne variere ganske mye. Regnskapet viser tydelig at det var mye drikking og slåssing da folk kom sammen på Levangermartnan. Sven jemte måtte bøte fordi han sloss på markedet, det samme gjaldt en kar fra Bergen. Den mildeste form for vold var trolig hår- og skjeggdrag, som forekommer ganske ofte i bøteregistrene. Naturlig nok ble ikke det så strengt straffet.

Når det gjelder seksuelle forbrytelser og forseelser, var dette saker som i katolsk tid sorterte under kirkelig jurisdiksjon. Denne type saker er ikke tatt med i lensregnskapet 1549, men i regnskapene fra 1600-tallet er de å finne under overskriften «Stigtens sager». Et par slike saker av mer alvorlig art er likevel tatt med i 1549. I det ene tilfellet hadde rissværingen Mikkel på Dæli «beligget» to søstre. Dermed ble han i likhet med Nils Lykke anklaget for incest. Mikkel berget livet ved å betale nesten tretti daler i bot. Hans sambygding Olav på Denstad, som selv var gift, flyktet med en gift kvinne. Halvparten av hans eiendom ble beslaglagt til fordel for kronen.

Tyveri, juks og fanteri
Tyveri ser ikke ut til å ha forekommet så ofte ved midten av 1500-tallet som man kanskje kunne vente. I alvorlige tilfeller var da også straffen streng. To tyver som hadde stjålet fra et stabbur, ble hengt på Steinvikholmen. I Trondheim by var det i 1549 bare en eneste person som ble bøtelagt for tyveri, nemlig Elling båtsmann som hadde drukket noe mjød uten lov. Utover landet ble det heller ikke avsagt mange dommer for tyveri. Bøteregisteret gir heller ikke så mange eksempler på at folk har forsøkt seg med juks og fanteri. Et par bønder i Gauldalen måtte betale 1½ daler hver fordi de hadde solgt falsk tjære. Asbjørn på Lyngås måtte betale én daler for at han hadde levert vondt smør i leidang.

Ærekrenkelse og motstand mot øvrigheten
Ærekrenkelse er heller ikke et moderne fenomen. I vår kilde betegnes det i regelen som fjermele (gammelnorsk fjolmæli, utilbørlig snakk) og ble belønnet med bøter som varierte ganske mye. Det var likevel ikke mer enn seks personer som ble straffet for fjermele i 1549. En annen hovedkategori av forbrytelser som kunne gi penger i kronens kasse, var motstand mot øvrigheten. En sak som det finnes mange paralleller til fra nyere tid, er saken som ble reist mot syv bønder i Rennebu. De hadde ikke møtt frem med skysshester da en Kristoffer drog ned gjennom bygda med skatten. Bøndene måtte bøte med ½ daler hver. Klaus på Voll ble dømt for stevnefall. Han var vel stevnet inn for retten, men hadde unnlatt å møte. Mikkel på Meråker måtte betale én daler fordi han hadde trosset forbudet og solgt to mårskinn. Han hadde prøvd å unngå kronens forkjøpsrett til «klovare». En oppsummering for Fosen og det opprinnelige Trøndelag i 1549 gir som resultat at 98 personer ble dømt for vold, elleve for tyveri, tolv for økonomiske forbrytelser, ni for ærekrenkelser og tretten for å unnlate å etterkomme pålegg fra øvrigheten.

Geografiske foskjeller
På denne tiden lå ikke Namdal under Steinvikholm slottslen, men det gjorde Nordmøre, Romsdal og Härjedalen. Sandnes har sammenlignet tallene for Steinvikholm len ved midten av 1500-tallet med tilsvarende oppgaver for de andre hovedlen for å se om det var geografiske forskjeller i omfanget av kriminaliteten. Sandnes hevder at slike forskjeller lar seg påvise. Antall forbrytelser pr. 10 000 innbyggere var omkring midten av 1500-talet ca. 50 i Trondheim len, ca. 40 i Akershus len, 86 i Nord-Norge og hele 250 i Bergen by. Ofte var det også alvorligere lovbrudd som ble begått i Bergen enn andre steder. Som eksempel på det kan nevnes at den tidligere omtalte sognepresten Sigurd Pedersson i Skogn fikk to triste dødsmeldinger på sin alderdom. Både i 1560 og 1566 mistet han en sønn som en følge av voldshandlinger i Bergen. I Nord-Norge peker Finnmark seg ut som et distrikt der det ble begått mange forbrytelser.

Kriminalhistorikerne peker gjerne på at stabile og veletablerte bondesamfunn var mindre utsatt for kriminalitet enn mer labile bysamfunn (eller for den del fiskevær) med et forholdsvis stort antall mannlige innflyttere og tilreisende. Bergen utmerker seg derfor på kriminalstatistikken med mye alkoholmisbruk, prostitusjon og vold. Etniske motsetninger som i Finnmark kunne selvsagt puste til bålet, mens det både i Bergen og i mange fiskevær var duket for uoverensstemmelser mellom innvandrere og nordmenn. Konklusjonen blir da at det var mindre kriminalitet i Trøndelag enn i Nord-Norge og i Bergen, men at det var noe mer enn på Østlandet.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 186-189