Trolldomsprosessene 1570-1700

Trolldoms- eller hekseprosessene er omspunnet av myter, men den senere tids forskning gjør at vi vet en hel del både om omfanget og når og hvor disse prosessene fant sted. Mange har nok en forestilling om at disse for oss uforståelige og umenneskelige forfølgelser hører hjemme i den mørke middelalder og dermed katolsk tid, men det er ikke tilfellet.

Hvit og sort magi
Selv om allerede den norske Landsloven fra 1270-tallet innførte dødsstraff for den som forvoldte en annens død ved såkalt forgjøring (maleficium), ble svært få dømt etter denne paragrafen i middelalderen. De første kjente dødsdommene i Norge er fra 1560-tallet. Hos oss lå nesten alle saker av denne typen innenfor tidsrommet 1570–1700. I middelalderen ble det bare reagert mot sort magi som kunne skade andre menneskers liv, helse eller eiendom. Hvit magi, signeri som ble utøvd for å helbrede folk ble ikke ansett som lovstridig og straffbar. Da som nå var det mange som søkte kloke koner og menn for ulike plager. Først mot slutten av 1500-tallet kom det en lov som forbød signeri med trussel om dødsstraff for den som forbrøt seg. Signeri ble kriminalisert som ukristelig og ugudelig.

Diabolisme
Den tredje hovedtype av trolldom betegnes gjerne som diabolisme, det vil si at en person hadde gått i forbund med djevelen. Anklager om diabolisme ble fremført av prester, fogder og andre øvrighetspersoner. Dette var folk som hadde satt seg inn i de lærde forestillinger på dette feltet. Denne type anklager kom ikke fra vanlige bygdefolk, det var heller ikke vanlig at hekser og trollkarer vedgikk at de stod i ledtog med djevelen.

Et europeisk fenomen
Trolldomsprosessene var et europeisk fenomen som kom til vårt land via embetsverket, og som i høy grad ble rekruttert fra Danmark. På 1500-tallet ble presteskapet i Danmark-Norge skolert i en ortodoks lutherdom som også omfattet demonologien og heksebegrepet, slik dette ble fremstilt i lærde avhandlinger. I 1617 kom det en stor forordning «Om Troldfolk og Deris Medvidere». Den eksisterende lovgivningen ble med dette brakt i samsvar med den felleseuropeiske trolldomsdoktrinen. Signeri skulle likevel ikke lenger straffes med dødsstraff, men med landsforvisning. En av årsakene til at trolldomsprosessene tok seg opp mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet, bunnet nok også i økt kamp om økonomiske ressurser og sosial marginalisering og ustabilitet. Det etablerte samfunnet forsøkte å forsvare seg mot truende angrep fra fattige naboer eller utfattige omstreifere. Det hører også hjemme i denne sammenheng at det vanligvis var langt flere kvinner enn menn som ble anklaget for trolldom.

Antall anklager
Når det gjelder hvilke typer trolldom som gjorde seg sterkest gjeldende i Norge, fant Hans Eyvind Næss i sitt doktorarbeid 263 hovedanklager for signeri, 398 for maleficium og 128 for diabolisme. De fleste tilfeller av maleficium hadde ifølge anklagene resultert i at mennesker hadde dødd, blitt syke eller skadet. I andre tilfeller hadde besvergelsene rammet husdyr eller ført til misvekst. Noen anklager gikk også ut på at de onde krefters spill hadde resultert i impotens.

Fogdens makt
Vanligvis var det fogdene som var de drivende krefter i trolldomsprosessene. Fogden var ikke bare anklager, det var også han som administrerte domstolen. Han arresterte og fengslet den mistenkte og bestemte hvilke midler som skulle tas i bruk for å få frem «sannheten». Selv om det var forbudt etter loven, ble det i noen hekseprosesser anvendt tortur også før domfellelsen. Med slike midler var det nok ikke så vanskelig å tvinge frem en tilståelse. Ofte fikk fogden bistand av den lokale prest som forsøkte å få den anklagede til å bekjenne at hun eller han hadde stått i ledtog med djevelen. Først på 1600-tallet forekom det også at den såkalte vannprøven ble brukt i vårt land. Den innebar at en antatt heks ble kastet i vannet med sammenbundne hender og føtter. Hvis hun sank, ble hun straks dratt opp og erklært uskyldig. Hvis hun fløt, var det et bevis på at hun var skyldig. Ferske tall fra forskningen viser at 48 personer ble dømt for trolldom i Sør-Trøndelag i perioden 1571–1700, tolv av disse ble henrettet. Tilsvarende tall for Nord-Trøndelag 1591–1720 var 22 dømte og to henrettede. Storparten av sakene fant sted i første halvpart av 1600-tallet, vi må også ha i mente at kildene er rikere da enn tidligere.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 194-196