Sorenskriveren kommer

I 1591 fastsatte Kristian 4. at det skulle tilsettes en svoren (en som hadde avlagt ed) skriver i hvert sogn hvor det ble holdt tingstevne. Den svorne skriveren skulle være lagrettens rådgiver og fungere som bygdetingets sekretær. Han hadde fra først av ingen domsmyndighet.

Det var adelen i Norge som i forbindelse med kongehyllingen hadde ytret ønske om at det måtte opprettes skriverstillinger. Året før hadde det blitt bestemt at bygdetinget skulle være førsteinstans i det norske rettsvesen. Dette la tunge byrder på lagretten, som var tingets dømmende organ. Det var fogden som på tinget oppnevnte seks (eller i store saker tolv) lagrettemenn som skulle sitte i lagretten.

Halshogging - samt tingbøker og pantebøker
Halshogging var en straffemetode som ble brukt langt ut på 1800-tallet. Etter hvert ble sorenskriveren mer og mer involvert i selve domsslutningene. I og for seg var dette en naturlig utvikling som hadde sin parallell i lagmannsembetet i middelalderen. Det endte med at den juridisk sakkyndige som skulle legge frem og fortolke loven, ble dommer. I første omgang ble sorenskriveren meddommer. Det skjedde i forbindelse med Bjelkekommisjonens virksomhet først på 1630-tallet. En forordning fra 1634 anerkjente sorenskriveren som lagrettens meddommer og ga ham samtidig det økonomiske hovedansvaret for dommen. Det var også sorenskriverens oppgave å skrive allmuens supplikker. En av de viktigste funksjonene ved stillingen var ellers å være skifteforvalter ved arveoppgjør. På 1630- og 1640-tallet ble det også bestemt at sorenskriveren skulle føre tingbøker og pantebøker, to viktige kildeserier til vår eldre historie.

Sorenskriveren blir kongelig embedsmann
Fra starten av hadde tingskriverne ingen juridisk utdannelse, de hadde gjerne en fortid som papirarbeidere hos lensherrer eller andre rangspersoner. Det var også lensherren som tilsatte eller avsatte sorenskriverne. Embetsdistriktene synes fra først av å ha vært noe diffuse. Etter Kristian 4.s norske lov skulle det være en sorenskriver i hvert tinglag, men utviklingen gikk i retning av at det ble en sorenskriver i hvert fogderi. Fra starten av var det ikke spesielt lukrativt å være tingskriver. Stillingen var fra 1604 tillagt en såkalt skrivertoll fra hver gård. Det var fire skilling av hver fullgård og det halve av mindre gårder. Ellers skulle han lønnes av sportler. For hver side han skrev på papir skulle han ha fire skilling og det dobbelte hvis han skrev på pergament. Dette førte til at enkelte sorenskrivere skrev svært lite på hver side når de fikk betalt for siden. Samtidig skrev de svært smått i tingprotokollene, som de måtte bekoste selv.

I 1634 ble det nøye fastlagt hvilke sportler sorenskriveren kunne gjøre krav på. Nå het det seg også at sorenskriveren skulle ha en skatte- og avgiftsfri embetsgård av kronen. Det ser imidlertid ut til at det tok lang tid før dette ble gjennomført i praksis. Med disse bestemmelsene blir det likevel klart at man hadde fått en ny kongelig embetsmann i distriktene.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 197-198

Kilder

  • Dom i saken mot Friderich Joensen fra Inderøy tingrett 4.2.1766
    Full størrelse

    Dom i saken mot Friderich Joensen fra Inderøy tingrett 4.2.1766

Relaterte artikler