Bygdetinget på 1600-1700-tallet

Det viktigste møtestedet mellom folk og øvrighet var bygdetinget. Hvert fogderi var delt inn i flere tinglag – antallet varierte fra tre tinglag i Namdal fogderi til åtte i både Strinda og Fosen. I hvert tinglag ble det holdt tingsamling tre ganger i året etter reglene fra Kristian 5.s norske lov i 1687, seinere to ganger i året..

Tingsamlingene var plassert slik at det ikke skulle kollidere med de viktigste arbeidsonnene i jordbruket, og slik at føret skulle være gunstig. Vintertingene ble holdt i annen halvdel av januar, sommertingene ble holdt i slutten av juni, og høsttingene i annen halvdel av oktober. For sorenskriver og fut varte tingreisene i hver omgang to til tre uker. Futen sendte ut innkalling til tingsamlingene ved hjelp av en budstikke som ble båret fra gård til gård i tinglaget. Det var omhyggelige regler som skulle sikre at beskjeden kom riktig fram, helst til bonden selv, eller til andre medlemmer av husholdet. Budstikka skulle ha jernbeslag på enden med kongens navn på, og ingen annen enn futen hadde lov til å sende den ut. Det forhindret selvsagt likevel ikke at folk kunne benytte samlingene til å snakke om annet enn de offisielle sakene som ble forhandlet på tinget. I selve tingstua var det sjelden plass til flere enn de som trengtes til de enkelte sakene; ellers ventet folk utenfor det meste av tida.

Skatte- og saketing
I tillegg til sorenskriver og fut møtte også bondelensmannen på tinget. Bøndene varrepresentert ved de åtte lagrettemennene som var meddommere sammen med sorenskrivereni enkelte saker, og ellers var vitner til det som foregikk på vegne av bygdesamfunnet. Tinget var både skatte- og saketing. En viktig grunn til at bøndene skulle møte mest mulig fulltallig opp, var at futen krevde inn skattene her. De som ikke møtte på tinget, eller ikke kunne betale, ble krevd seinere, enten av futen selv eller av lensmannen. Dro det ut med betalingen, kunne futen gå til utpanting, slik at han tok gjenstander som ble solgt på auksjon til dekning av skatten. Var det ikke nok å hente på den måten, var militær eksekusjon siste utvei til å få inn restansene. Det vil si at soldater ble innkvartert hos vedkommende, og spiste og drakk på hans regning til gjelda var gjort opp.

Gjeldsbrev, straffesaker og private tvister
På tinget ble det lest opp kunngjøringer for allmuen. Her ble kongens skattekrav kunngjort - de kunne forandre seg fra år til år. Andre nye lover og kongelige forordninger ble også lest, deretter kunngjøringer fra de lokale embetsmennene, og til sist kunngjøringer av private dokumenter. Det var her skjøter, festebrev, gjeldsbrev og kårkontrakter ble tinglyst og dermed offentliggjort og gyldige. Dernest ble straffesaker behandlet, med avhør av tiltalte og vitner og til sist sorenskriverens dom. Til sist kom de private tvistesakene, der to parter var i konflikt om et eller annet. Det kunne handle om eiendom, rettigheter og grenser, om ærekrenkinger og grov munnbruk eller gjeldssaker. Både straffesaker og private saker kunne ofte strekke seg over flere tingsamlinger, om ikke alle parter og innkalte vitner var til stede i første omgang. En del saker ble behandlet i ekstrarettssaker, det vil si utenfor de vanlige tingsamlingene. Det kunne være kriminalsaker, men ofte var det åstedssaker der rettsbehandlingen var avhengig av befaring på stedet. Representanter for bondesamfunnet deltok som lokalkjente når slike åstedssaker skulle behandles eller spesielle kommisjoner hadde bruk for deres kunnskaper.

Lokal informasjon
Da major Schnitler reiste langs svenskegrensa i 1740-åra, innhentet han opplysninger fra lokalkjente i de bygdene han dro gjennom. Skulle grenser - som her mellom land - eller ellers mellom gårder eller bygdelag gås opp, var det viktig å få informasjon, ikke bare fra partene i saken, men fra gamle folk som kunne berette om tradisjonene fra eldre tid.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 350-351