Nye selvstyreorganer på 1700-tallet

Fattigvesenet var i hovedsak organisert av befolkningen selv. På landet var legdsystemet viktigst for å ta seg av fattige, gamle og syke som ikke kunne ta vare på seg selv, mens Trondheim var utstyrt med Hospitalet fra gammelt av, og flere stiftelser fra 1600- og 1700-tallet.

I tillegg ble innsamling i kirkebøssen brukt til hjelp for de fattige. Her havnet både frivillige bidrag og bøter som folk ble dømt til å betale til de fattige. Fattigforstanderen var ansvarlig for fordeling av pengene. Det lokale fattigvesenet var beregnet på lokalsamfunnets egne fattige. Spesielt i nødsperioder kunne tigging fra omflakkende folk bli en så stor plage at folk mente de måtte beskytte seg spesielt mot dem. I Oppdal ble det i 1807 bestemt å ansette en bygdevekter, eller stodderfogd, som kunne holde orden i bygda og jage vekk de «fremmede». I Trondheim ble det ansatt en stodderfogd i 1771 for å jage betlere, men han måtte sies opp igjen etter et år på grunn av drukkenskap og forsømmelser. I 1775 ansatte man to nye. De skulle sørge for å bli kvitt den «ubehagelige byrde, som idelig tryglerie fører med sig». Tiggerne skulle sorteres i ulike grupper: De arbeidsføre «ørkesløse» menneskene skulle tvinges til å arbeide, om nødvendig i tukthuset, mens de gamle, skrøpelige «rette almisselemmer» skulle få fattighjelp.

Bygdekommisjonen
Det var bygdekommisjonen som vedtok å ansette bygdevekter i Oppdal i 1807. Fattigforstanderne var hjemlet i loven fra 1687, men på 1700-tallet kom nye lokale organer som skulle organisere lokalpolitikken: fattig- og skolekommisjonene. Da Trondhjems stift fikk sin fattiglovgivning i 1790, ble kommisjonene slått sammen under navnet bygde- kommisjoner. Her var det presten som styrte med hjelp av bonderepresentanter. Det var gjerne prestens medhjelpere som også fungerte i bygdekommisjonen. I Trondheim var skole- og fattigkommisjonene separate organer, begge med prestene som ledende personer, men med borgerrepresentanter til hjelp. Selv om det var en embetsmann - presten - som ledet disse kommisjonene, så er de eksempler på at representanter for befolkningen ble tatt i bruk for å styre lokalsamfunnene også under eneveldet. Kommisjonene formaliserte en mer uformell selvorganisering av fattigstellet, og ble en forløper til det mer direkte selvstyret som kom med formannskapene i 1837.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 357-358