Samleie før ekteskap – en alvorlig synd

Den 14. februar 1740 måtte Gurru Arensdatter Hostad stå fram i Hegra kirke og skrifte offentlig. Hennes synd var «begangen leyermål» med Tosten Braadsen Uchelberg. Leiermål - samleie mellom to ugifte personer - var en alvorlig synd som resulterte i både kirkelig og verdslig straff.

Den kirkelige straffen besto i offentlig formaning av presten forran menigheten i kirken. Den verdslige straffen var en pengebot som futen innkasserte til statskassa. Beviset på forbrytelsen var at en ugift pike fødte et barn - et barn som gikk gjennom livet med merkelappen «uekte». Tosten sto ikke til skrifte samtidig med Gurru, men om han fremdeles var i bygda, skulle han også ha sin straff.

Hor og blodskam
Kirkebøkene på 1700-tallet inneholder mange slike notater om personer som er blitt «publice absolveret» - som måtte skrifte offentlig for å få syndsforlatelse. Forbrytelsene var flere. Den vanligste var leiermål. Andre forbrytelser var hor - det vil si samleie mellom
to personer der den ene eller begge var gift, men ikke med hverandre - og blodskam eller incest, der to parter i nær slekt med hverandre hadde samleie. Offentlig skriftemål kunne også bli resultatet om et spedbarn døde i senga om natta - foreldrene kunne mistenkes for å ha ligget barnet i hjel, med vilje eller av skjødesløshet.

Kirkens lov
I løpet av 1600-tallet ble bibelens innflytelse på lovgivningen styrket, og dette fikk direkte uttrykk i flere paragrafer i Kristian 5.s norske lov. Lovene ble utformet til vern om den rette evangelisk-lutherske religion, sedeligheten, kongens myndighet over undersåttene og husbondens myndighet over sin familie. Sjette bok i loven - «Om misgjerninger» - ble bygd etter de ti bud, og straffene for religionsforbrytelser, sedelighetsforbrytelser og drap ble hentet fra Mosebøkene. Prestene og deres medhjelpere skulle ha tett oppsyn med alle i menigheten, formane dem til sedelighet, innkalle dem til skriftemål i kirken og henvise dem til rettsapparatet i alvorlige tilfeller.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 365-366