Trollfolk og heksebål

Bibelen fastslo at «en trollkvinne skal du ikke la leve», mens Martin Luther mente at «djevelhorer» skulle brennes. De fleste trollfolk i Norge ble dømt etter forordningen mot trolldom fra 1617, men bestemmelsene om at trollfolk skulle brennes på bålet, ble gjentatt i Kristian 5.s norske lov i 1687. Da gikk imidlertid hekseprosessene mot slutten.

Kirsten Iversdatter, eller Finn-Kjersti som hun ble kalt, var antakelig den siste som ble brent som heks i Trøndelag. Kjersti ble først dømt for ugudelighet, landstrykeri og løsaktighet, men tilsto så at hun hadde gitt seg til djevelen og øvd trolldom. Flere ganger hadde hun hatt omgang med djevelen, og sammen med andre trollkvinner hadde hun fløyet gjennom lufta til fjells. Hun nektet likevel å ha gjort noen vondt med sine heksekunster. Etter tilståelsen ble den første dommen, som gikk ut på at hun skulle halshogges, omgjort til den atskillig mer smertefulle døden på bålet.

Finn-Kjerst brennes
Den 12. oktober 1674 ble bålet tent på Galgeberget ved Ila i Trondheim. Kjersti ble bundet fast til en stige og kastet på ilden mens en stor menneskemengde fulgte dramaet. Straffen omfattet også tap av boet. I Kjerstis tilfelle var det ikke stort å hente - hennes eneste eiendeler var «nogle pjaltede ringe klæder». Trolldomsprosessene fikk ofte ringvirkninger. Tilståelser om omgang med djevelen og heksesabbater involverte gjerne flere personer som skulle ha vært til stede. Kjersti navnga flere personer, og det ble reist sak mot tre kvinner fra Gauldalen. Gjertrud Berdal fra Soknedalen var en av dem. Hun var kjent for å samle røtter og urter som hun kokte medisin av både til folk og dyr. Det ble også sagt at Gjertrud kunne melke fløten av andre folks kyr, slik at det bare ble mager melk for eierne. Ingen av de tre ble likevel dømt.

Forbund med djevelen
Da Kjersti ble brent på bålet i 1674, var det bare få år siden forrige heksebål på Galgeberget. Bare fire år tidligere var Lisbet Nypan brent samme sted. Sammen med mannen var hun anklaget for å ha drevet med heksekunster. I mange år hadde Lisbet drevet praksis som klok kone, og var kjent for sine helbredende evner. Krangel om betalingen fikk folk til å anklage ekteparet for å ha satt sykdom på dem. Mens Finn-Kjersti tilsto forbindelsen med djevelen, nektet Lisbet både å ha brukt sine kunster til noe vondt og for å ha hatt omgang med Satan. Fengsel og tortur hjalp ikke, og at hun ikke tilsto ble oppfattet som ekstra sterkt forbund med djevelen. Lisbet ble brent mens mannen ble halshugget.

Signekone
Om Kjersti var den siste som ble henrettet for trolldom i Trøndelag, var hun ikke den siste i Norge. Det ser ut til å ha vært en kvinne i Troms i 1695 mens det var i Finnmark prosessene var flest. I de to trøndelagsfylkene er det i perioden fra 1580 til 1700 registrert rundt sytti saker som handlet om trolldom. Omtrent femten av dem endte med dødsdom, som ble eksekvert enten ved halshugging eller bålbrenning. Kildene er imidlertid ikke fullstendig gjennomgått, og finnes heller ikke fullstendig bevart for hele perioden. Selv om det ble slutt på henrettelsene for trolldom, ble det ikke slutt på rettssakene. Fortsatt ble mange dømt etter trolldomsloven utover 1700-tallet. Mange av sakene gjaldt gjenvisning, det vil si å finne en tyv og stjålne gjenstander ved hjelp av magi. Andre saker gjaldt signing eller legekunster. Et eksempel er Berit Klausdatter Naustvoll, som i 1690 ble dømt til landsforvisning. Hun var en tradisjonell signekone fra Inderøya, og var tilkalt til Ytterøya for å hjelpe syke. Presten fikk henne tiltalt.

Demonologien gikk i oppløsning
Lovene mot trolldom ble stående helt til 1842, selv om de ikke ble brukt den siste tida. Da ble de erstattet av kvakksalverloven. Når det mot slutten av 1600-tallet ble slutt på henrettelser for trolldom, henger det sammen med at teologer og vitenskapsmenn var preget av en begynnende opplysningstid. Djevelen fikk en mindre framtredende plass i religionen, og hekselæren som vitenskap - demonologien - gikk i oppløsning. Trollfolk kunne fortsatt bli dømt i lavere rettsinstanser, men dødsdommer skulle gå til høyesterett og der mistet heksetroen tyngde. Jussen ble mer vitenskapeliggjort, og kravene til bevis ble strengere.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 366-367

Relaterte artikler