Strenge straffer for umoral

Henrettelser var offentlige forestillinger, og mye av hensikten var nettopp at straffen skulle virke til skrekk og advarsel for «likesinnede».

«Fordelen» med straffen på bålet var at straffen var over samme dag. Folk som ble hengt, halshugget og fikk hodet på stake eller fikk kroppen satt på steile og hjul, kunne bli hengende lenge til skrekk og advarsel for forbipasserende. Slike straffer ble idømt blant annet for fødsel i dølgsmål. Det ble det kalt når en ugift kvinne - «et letfærdigt kvindfolk» - fødte uten vitner til stede og barnet var dødt ved eller kort etter fødselen. Mora ble da mistenkt for å ha tatt livet av barnet, og dømt for drap.

Bønn om benådning
Marite Thorsdatter fra Trondhjems stift er bare ett eksempel på slike kvinner. Hun hevdet selv at barnet var dødfødt på grunn av at hun hadde falt fra en hest en måned før fødselen. Hun skjulte barnet, først i senga, deretter i en kiste og nektet for å ha født. Saken gikk til kongen med bønn om benådning, men rådet fra det teologiske fakultet gikk ut på at «denne synderinde» ikke kunne benådes. I 1714 kom dermed bekreftelsen på dødsdommen.

Blodskam
Dødsdom var også straffen for blodskam, eller seksuelt samkvem mellom nære slektninger. En betydelig del av henrettelsene på 1600-tallet i Norge gjaldt blodskam, mens slike saker var mindre vanlige i Danmark. Dødsstraff ble likevel sjeldnere utover 1700-tallet. Om underrett og lagmannsrett dømte til døden, skulle saken gå videre til høyesterett og til kongelig stadfestelse. Der ble stadig flere dødsdømte benådet.

Både offer og overgriper ble dømt
Det ble resultatet for Niels Einersen Bjørnerås og Ingeborg Nielsdatter fra Fosen i 1736. Hun var hans stedatter, og han hadde besvangret henne mens kona ennå levde. Han hadde dermed ikke bare begått incest, men også hor. Begge var dødsdømt, men rådet til kongen fra teologisk fakultet la vekt på at Ingeborg var ung, og stefaren hadde ikke gitt henne ro før hun gikk med på synden. Kongen fulgte rådet om benådning - stefaren til livstid i nærmeste festning, hun til livstid i tukthuset i Trondheim.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 367-368