Sedelighetsforbrytelsene dominerte på 1600- 1700-tallet

Forfølgelsen av det seksuallivet som foregikk utenfor ekteskapets rammer, og de strenge straffene skulle beskytte samfunnsordenen. Det betydde også at 1600- og 1700- tallets kriminelle var av en helt annen type enn i våre dager.

Mens vinningsforbrytelser er den største kategorien i dag, var det sedelighetsforbrytelsene som dominerte den gang. Det betydde også at kvinner var en betydelig del av de domfelte, mens det i dag er stor overvekt menn blant de straffedømte. Den sterke beskyttelsen av ekteskapet betydde også at skilsmisser ikke var vanlig. Loven satte strenge betingelser for oppløsning av ekteskap. Det kunne skje i tilfeller av hor, om den ene parten ble borte i mer enn tre år - sju år om han ble holdt i fremmede land på grunn av kjøpmannskap eller krig - eller ved impotens som hadde vart fra ekteskapets start.

Skilsmisse
I løpet av 1700- og 1800-tallet ble skilsmissepraksisen sekularisert. Skilsmisse kunne nå oppnås gjennom kongelig bevilling når partene ikke kunne forlikes, selv om lovens betingelser ikke var til stede. Mekling mellom partene gikk fra 1797 gjennom forlikskommisjonen, og var ikke lenger en sak for kirken. Skilsmissene var få, men forekom.

Presset til ekteskap
Et eksempel er Hans Hornemans datter Anna Marie som i 1746 ble presset til ekteskap med farens tidligere fullmektig, seinere fut på Sunnmøre Ole Alsing. Hans håp om at hun skulle la seg «persuadere til gienkiærlighed» ble ikke oppfylt. Anna Marie forlot til slutt mannen og fikk innvilget skilsmisse. Et annet eksempel er ekteparet Jon Jensen Baarstuen og Giertrud Christiansdatter i Ålen som i 1802 inngikk forlik om skilsmisse på grunn av «misnøje og uforlighed i deres ægteskab».

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 369