Tyveri, fyll og slagsmål

Tyveri var en alvorlig forbrytelse på 1600- og 1700-tallet. Bare de mest alvorlige tyverier, som tyveri fra kirker, ble straffet med galgen.

Men også her kunne det benådes, som da reservedragon Peder Mortensen i 1721 hadde brutt seg inn i domkirka i Trondheim, brutt opp fattigbøssen og tatt tre-fire riksdaler. På grunn av hans ungdom og «vankundighed» ble dødsdommen omgjort til et års strengt fengsel. Det var ikke alltid tyverier ble straffeforfulgt. Tyveri ble ikke automatisk gjenstand for offentlig påtale. Siden tyver sjelden hadde store verdier, kunne det hende at den som anmeldte tyveriet selv måtte bære kostnadene.

Omstreifere ble straffet
Straffen for tyveri var streng, og man ønsket kanskje ikke å utsette folk i bygda for det i utrengsmål. Å få en trolldomskyndig til å spore opp gjenstandene kunne være en bedreløsning. Det var særlig der det var omstreifere eller andre som var dårlig integrert i lokalsamfunnet som hadde forbrutt seg, at det ble reist sak. Det hendte for eksempel da den 21 år gamle Ole Jonsen Buset ble stevnet for tyveri i 1785. Han hadde streifet omkring for å søke arbeid i Strinda, Stjørdalen og Horg, og på vei oppover Gauldalen til Røros kom han til plassen Reitstøa, der han tok seg inn både i stuebygning og stabbur og stjal mat, redskaper, noen klesplagg og litt penger. Dommen gikk ut på kakstrykning - det vil si at han ble bundet til en påle og pisket - dessuten brennemerking i panna og arbeid på Trondheim festning på livstid. Han slapp ut etter ni år, men forbrøt seg igjen og fikk ny dom på livstid på festningen. Vanlig straff for tyveri omfattet nettopp brennemerking, og slik utstyrt var et normalt liv i frihet ikke mulig. Lisvtidsstraffen ble en nødvendig konsekvens.

Fyll i kirken
Slagsmål og grov vold var en del av livet både i bygder og by langt inn på 1600-tallet, men volden ble mildere mot slutten av 1600-tallet og på 1700-tallet. Det er gjerne ørefiker og «hårdrag» som opptrer i anmeldte voldssaker. Men knivstikking og øksehugg forekom fremdeles, og særlig i sammenheng med drikking, i gjestebud, på kirkevei eller ved tingsamlinger. Ved kirkene og tingstuene var det gjerne noen som ville tjene penger på øltapperi og brennevinssalg, og resultatet kunne ofte bli bråk. Utskjenking under gudstjenesten ble forbudt, og flere ble anmeldt for salg, som Nils Lunke i 1728 og Johannes Moen i 1730, begge i Stjørdalen. Da ting skulle holdes på Sandferhus i 1732, lovte Karl Sandferhus at han ikke skulle skjenke noen til «druckenskab og thumult, men kun til nødtørft», så lenge tinget varte. For hver mann som ble full, skulle han betale en bot. Men når tinget var over, kunne han selge til hvem som helst «saa meget de behage».

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 370

Relaterte artikler