pass1

(Trykk på bildet for full størrelse)

Omreisende folk - 1700-tallet

På 1700-tallet foregikk det meste av flyttingene over korte avstander – innenfor bygda eller mellom nabobygder. Likevel var det en del flytting til Trondheim, og noen tok hyre på skip og kunne være borte kortere eller lengre perioder – eller ble borte for godt.

De tydeligste flyttebevegelsene var fra innlandet mot kysten. En slik bevegelse kan registreres på 1600-tallet. Den stoppet opp på 1700-tallet, men kom i gang igjen da befolkningsveksten igjen skjøt fart mot slutten av 1700-tallet. En annen bevegelse gikk nordover: fra Gudbrandsdalen til Trøndelag og derfra videre til Nord-Norge. Noen stoppet opp i Trøndelag for kortere eller lengre tid. Denne flyttebevegelsen varte ved inntil amerikautvandringen tok til. Et økende befolkningspress fra annen halvdel av 1700-tallet gjorde at folk søkte mot strøk der jordbruket kunne kombineres med andre næringer, og spesielt med fiske.

Kriminalisering og passtvang
All flytting og reising skulle i prinsippet skje kontrollert, og med pass. Folk som siktet mot fast bosetting et annet sted, skulle ha attest fra presten der de kom fra, og melde seg hos presten der de kom. Ungdom som tok tjeneste utenfor eget prestegjeld, skulle også ha slik attest. Myndighetene var opptatt av å begrense omstreifing. Et virkemiddel var tjenestetvangen for unge mennesker. Håndverkssvenner kunne vandre fritt med svennebrevet som attest fordi håndverkstradisjonene krevde det. Andre som reiste omkring ble karakterisert som omstreifere og kriminalisert. Redselen for omstreifere henger blant annet sammen med lokalsamfunnets motvilje mot å få ansvar for fattigfolk.

Tatere
En del av dem som streifet omkring, var taterne – også kalt fuss eller fark. Noen tall på hvor mange tatere som hadde Trøndelag som del av sitt vandringsområde har vi ikke før i 1845, men det er iallfall klart at myndighetene forfulgte dem med forbud og straff, og lokalsamfunnene gjorde sitt beste for å jage dem bort fra sitt område. Passtvangen innenlands ble først opphevet i 1860, men den siste tida var det særlig tatere og omstreifere som var omhyggelige med å skaffe seg pass – andre kunne da reise mer fritt. Taternes opprinnelse er uklar og omstritt. En teori er at iallfall en kjerne i gruppa kan føres tilbake til de såkalte tatarene som kom til Norden på 1500-tallet. Men taterne fikk også stadig tilsig fra bondebefolkningen. I kildene skilles det ikke mellom tatere og andre omstreifere eller «omstrippende complotter».

Fanger på Tukthuset
Omstreifere eller løsgjengere møter vi blant annet som anklaget på tingene og som innsatte på Tukthuset i Trondheim. Den 25. mai 1737 kom den 13 år gamle taterpiken Maria Andersdatter, født i Sverige, inn i Tukthuset sammen med «en heel Complot», blant andre hennes foreldre. Den 5. mai 1750 ble hun satt fri, for å komme i tjeneste hos prost Thode. Den 8. oktober samme år ble hun igjen brakt inn i Tukthuset, etter å ha rømt fra tjenesten. Denne gangen ble hun satt inn for livstid.

Fra Trøndelags Historie, bind 2: Fra pest til poteter 1350-1850, s. 288-289