5. klasse ved Hommelvik skole (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Skole, kultur og vitenskap

Helt fra middelalderen av hadde Trondheim vært ett av de fremste lærdomssentrene i landet.

Katedralskolen var knyttet til Nidarosdomen som senter for presteutdanning, og den fortsatte som latinskole også etter reformasjonen. Riktignok var det en sterkt redusert skole, og det lærde miljøet rundt erkebispesetet var borte for godt. Men ved katedralskolen fikk unge gutter fremdeles sin første utdannelse på veien til universitetet og et embete i staten, gjerne som prest. Likevel var det først ut på 1700-tallet at Trondheim gjenvant sitt ry som landets fremste lærdomsby.

Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab
I 1760 ble Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim dannet. Hovedmennene bak tiltaket var rektor ved Katedralskolen, Gerhard Schøning, biskop Johan Ernst Gunnerus og rikmannen Peter Suhm. I selskapet ble vitenskaplige emner diskutert. De ga også ut vitenskaplige skrifter. Skriftene var av høy kvalitet, og ble lagt merke til i de lærde kretser i Europa. I 1767 ble så selskapet tatt under kongens beskyttelse som Kongelig Vitenskapsselskap. Selskapets stiftere tenkte seg at Vitenskapsselskapet skulle være kimen til et eget norsk universitet. Slik gikk det ikke. Allerede i 1772 døde biskop Gunnerus, og da hadde både Suhm og Schøning flyttet til Danmark. Etter dette ble selskapet mer en hyggeklubb for byens bedre stilte. Et av medlemene av Videnskabsselskabet fra 1760-årene var Johan Daniel Berlin. Berlin var en allsidig mann. Yrket hans var "stadsmusikant", han var bl.a. organist i domkirka. Dessuten var han brann-mester, og ansvarlig for utbyggingen av det nye vannverket på 1770-tallet. I tillegg var han arkitekt, flere av trepaléene i byen er hans verk.

Adresseavisen
På denne tiden fikk byen også sin første avis. I 1767 kom første nummer av Trondhjems Adressecontoirs Efterretninger ut. I dag er den bedre kjent som Adresseavisen eller Adressa, og er landets eldste avis. Avisa startet som rent annonseblad, men begynte etter hvert å bringe nyheter og kommentarer til tidens hendelser. Etter at trykkefriheten var slått fast i grunnloven i 1814, fikk byen også flere aviser. Ingen av disse hadde imidlertid noen lang levetid.

Endringer i skolegang
Også skolegangen for byens barn gjennomgikk store forandringer fra 1750 til 1840. Her, som ellers i livet,  var det forskjell på folk. Rikfolks barn fikk den beste utdanning. Privatlærere forberedte dem på skolegang på Katedralskolen, eller latinskolen. Fra 1783 fantes også en borgerlig realskole, hvor hovedvekten av undervisningen lå på praktiske fag, som språk og handelsfag. Denne skolen kalles i dag Gerhard Schønings skole. Det ble slik at kjøpmannsbarn gjerne tok realskolen, mens embedsmannsbarna gikk på latinskolen. For realskoleelevene fortsatte ferden videre ut i verden for å lære om handel, økonomi og språk ved privatskoler i utlandet. Latinskolelevene dro ofte videre til universitetet i København eller Christiania.

Fattigskolene
De som ikke hadde råd til privat undervisning eller de finere skolene, var henvist til fattigskolene, som ble opprettet etter en lov i 1790. Fattigskolene, eller friskolene som de også ble kalt, var dårlig utstyrt, både med lærere og bygninger. Fordrukne lærere som underviste i de reneste rønner forekom. Hovedhensikten med disse skolene var å gi barna såpass med kristendomsundervisning at de kunne slippes for presten og konfirmeres. Disse skolene var offer for en hardhendt sparepolitikk fra byens styrende menn. Selv om antallet skolepliktige barn ble nesten tredoblet fra 1800 til 1830, var det smått med utvidelser eller forbedringer. Resultatet var skoleklasser på over 100 elever. I tillegg var foreldrene i de fattige hjemmene ofte motstandere av å sende barna i skole. De trengte barna til arbeid hjemme, eller til å tjene penger til den fattige familien på forskjellig vis. På slutten av 1830-årene kom det til visse forbedringer. På Bakklandet ble skolen utvidet, og det kom ny skole i Ila i 1839.

Teater og selskapsklubber - for de rike
Frem til Napoleonskrigene 1807-1814 hadde byens rikeste vært en lukket og eksklusiv krets, som holdt store fester på sine lystgårder eller byens paléer. Konserter og teaterforestillinger ble også arrangert i disse private hjemmene. Etter krigen var det trangere tider, og mye av selskapsvirksomheten ble enklere. Byens bedre borgere slo seg sammen i selskapsklubber, som Harmonien, eller Det forenede dramatiske selskab. Denne siste klubben var en klubb for teaterinteresserte, og i 1816 samlet de sammen penger til et eget teaterbygg i Trondheim. Et musikalsk klubbselskap fantes også, hvor byens amatørmusikere fra 1817 av underholdt resten av byen med konserter i ny og ne. Dette var imidlertid aktiviteter som for det meste bare de høyere sosiale lag deltok i. For flesteparten av byens befolkning var selskapslivet enklere: Dans og drikk på vertshusene var deres forlystelser. En gang i mellom kunne også en håndverker eller kjøpmann driste seg til å kjøpe en billett til billigste plass i teateret.

Vi er tilbake på festningen. Året er 1840. Hva er forskjellig fra hundre år tidligere? Tilsynelatende har lite har forandret seg. Bebyggelsen har est utover, men holder seg fremdeles stort sett innenfor elveslyngen. Bakklandet og Ila har blitt ganske store forsteder. Tilsammen bor det omtrent 13 000 mennesker i byen, nesten dobbelt så mye som hundre år tidligere. Men selv om Trondheim på overflaten virker som en søvnig provinsby, er mye forandret. Bryggene langs elva minner oss fortsatt om storkjøpmennenes makt. Men de er ikke lenger enerådende. Lenger ned mot fjorden sitter et sjikt av mindre kjøpmenn som har fått stadig mer å si. Ute på Kalvskinnet står det store Sukkerhuset og viser oss at industri ikke lenger er et fremmed fenomen for trondhjemmerne. Men likevel er de forandringene byen har gjennomgått de siste hundre årene lite mot det som skal komme.

Relaterte artikler