Kart over Trondheim 1813 (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Storkjøpmennene

På 1600-tallet gikk Trondheim inn i en sterk økonomisk oppgang. Det byen denne tida først og fremst levde av, var handel. Slik var det også på 1700-tallet. De viktigeste varene det ble handlet med, var tømmer og trelast, sild og tørrfisk samt kobber-malm fra gruvene i landsdelen.

Varene ble solgt lenger sør i Europa, ikke minst til Nederland eller England. Til å begynne med var det utenlandske handelsmenn som kjøpte varene, men etter hvert fant mange handelsmenn ut at det var mer lønnsomt å bosette seg i byen og drive virksomheten herfra. Dette ble de oppmuntret til av Kongen. I 1670 hadde han også forbudt utlendinger å drive oppkjøp i Norge.

I 1702 skal det ha vært bare 20 nordmenn blant de vel 60 største kjøpmennene i Trondheim, og så godt som alle de rikeste storkjøpmennene i byen rundt 1750 stammet fra innvandrerfamilier. En svært stor del av dem kom fra området omkring Flensburg, som nå ligger i Nord-Tyskland, men den gangen var en del av danskekongens rike, på samme måte som Norge. Noen få kom også fra England og andre steder. Blant de aller rikeste var familiene Angell, Horneman og Møllmann.

Hornemanslekten
Den første Horneman i Trondheim var Henrik d.e. Han kom fra Flensburg og slo seg ned i byen omkring 1667. I Trondheim giftet han seg med enken etter rådmannen i byen. På den måten skaffet han seg et stort hus i Krambugata, like i nærheten av dagens Cicignons plass. Henrik Hornemann drev mest med fiskeeksport, men han engasjerte seg også i rederivirksomhet. På denne tiden opplevde byens sjøfart en blomstringsperiode. Det var krig ute i Europa, og skipsfarten var en risikabel næring. Skuter kunne gå tapt ved krigshandlinger, ved kapringer, eller i storm. Men Hornemann var en forsiktig reder, og han spredte pengene sine på mindre parter i mange skip. Vi vet ikke nøyaktig hvor Henrik Horneman hadde sjøbodene sine, men en av dem var i allefall den som lå lengst nord i elvehavna. Det var her den store bybrannen i 1681 begynte. En annen av byens storkjøpmenn, Lorentz Angell, mente i allefall at Horneman var skyld i brannen. «Mordbrenner!» skrek han da de to møttes et halvt års tid etter stor-brannen natta til 19.april 1681. Angell dro til ham med stokken og trakk av ham parykken.

Da Henrik Horneman døde i 1716, overtok den yngste sønnen Hans forretningen etter faren. Da kongen solgte ut store eiendommer i Trøndelag for å skaffe penger til statskassen, kjøpte Horneman mye gods. Han engasjerte seg også kobbereksporten, og ble en av byens rikeste menn. Sammen med Hans Ulrik Møllmann grunnla han også et sukkerraffineri i byen i 1754. Hans Horneman hadde to sønner, Gert og Henrik. De ble også store kjøpmenn og bryggeeiere. Begge to ble etatsråder i 1765, og Gert ble kammerherre i 1770. Henrik døde i Trondheim i 1779, Gert i Kjøbenhavn i 1788.

Angellslekten
Lorentz Mortensen var den første av slekten som kom til Trondheim fra Angeln i Holstein omkring 1650. Han tok navnet Angell etter hjembyen sin, og som kjøpmann i Trondheim gjorde han det godt. I 1670 ble han rådmann og i 1687 ble han medeier i Røros Kobberverk. Fra Johan Falkbergets store romanserie «Nattens brød» kjenner vi ham som An-Magritts venn og hjelper, styrtrik og godslig. An-Magritt besøkte ham flere ganger på kontoret hans i bryggen for å få oppgjør for kobberførsel og returfrakt til smeltehytta. Lorentz Mortensen hadde 17 barn i 3 ekteskap. Sønnen Albert tok over forretningene etter faren sammen med halvbroren Jonas. Begge to ble svært velstående. Jonas, som døde i 1740, testamenterte en god del penger til Waisenhuset, fattighuset og Domkirka. Utover på 1700-tallet ble det mer vanlig at de rike handelsborgerne i byen testamenterte penger til veldedighetsformål.

Byens store velgjører framfor noen var likevel Thomas Angell (1692-1767). Han rakk å bli Trondheims rikeste mann før han døde. Arven testamenterte han til byens fattige i 1767. «Alle mine Efterladenskaber, (...) giver og skienker jeg til de Fattige» sto det i testamentet hans. «Tre tønder guld» ble formuen verdsatt til. En stor del av det var fast eiendom: Blant de viktigste eiendommene var andeler i Røros verk, mye skog, blant annet i Selbu og Tydal, og mange gårdsbruk på Helgeland. Testamentet betydde ikke at hele formuen skulle deles ut. Eiendommene ble forvaltet av en stiftelse, og det var overskuddet som skulle brukes. Byens ledende menn ville først og fremst bruke pengene til oppgaver vi i dag regner for det offentliges ansvar. Det ble opprettet flere nye sosiale institusjoner, og sprøytet nytt liv i gamle. Den dag i dag kan vi se bygninger som Thomas Angells stiftelse, Thomas Angells stuer, Tukthuset og Waisenhuset som et resultat av disse milde gavene til byen. I tillegg fikk Katedralskolen en ny bygning (Harsdorff-bygningen i Munkegata) og byen fikk et vannverk, med vann fra llabekken. En kan nok diskutere om alle disse formålene var helt i samsvar med Thomas Angells ønsker!

Kilde: Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap.2, del 1, side 1.2

Kilder

Relaterte artikler