Torget med politikammeret (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trøndersk trearkitektur

Hører til Trondheim og Trondheim

Etter den store brannen i 1681 fikk Trondheim en ny byplan med breie, rette gater. Husene som ble bygd, var imidlertid av samme type som de gamle: brune, lafta tømmerhus uten paneling og maling og små vinduer. De velstående i byen, kjøpmenn og embetsmenn, bodde nok finere enn de fleste andre, men heller ikke de levde i noe særlig luksus. Etter hvert opparbeidet imidlertid de ledende handelsfamiliene i byen store formuer.

Et spesielt forhold gjorde også sitt til at formuene økte. Smugling var blitt et problem, og dermed mistet kongen tollinntekter. Mottrekket var å sette bort tollen på forpaktning, det vil si å la kjøpmenn eller embetsmenn kreve inn toll, mot at de fikk beholde overskuddet av virksomheten. I stedet for at kjøpmennene ble fristet til å unndra varer de selv handlet med fra toll, ble de dermed interessert i at flest mulig betalte. Fire av de største kjøpmennene, brødrene Møllmann, Hans Hornemann og Hilmar Meincke, fikk forpaktingen. Kongen fikk økte tollinntekter og ble svært godt fornøyd. Kjøpmennene var også fornøyde, som rimelig kan være.

Hva skulle handelsborgerne bruke pengene på? Fram til tidlig på 1700-tallet sparte de penger og investerte i forretningen. Fra da av begynte flere av de rikeste å bruke pengene på en slik måte at det vistes for andre at de var rike. En måte å gjøre det på, var å bygge fine hus, der det både var høyt under taket og godt om plassen. Forbildene til de store paleene ble hentet fra slott og herregårder både i Danmark og i utlandet, men i Trondheim ble det ikke brukt stein, men tre i bygningene, som dermed fikk en stedegen, trøndersk utforming. De fleste kjøpmannsgårdene inneholdt fremdeles både kontorer og gjerne en krambu og mindre lagerrom. Men spesielt i siste halvpart av århundret ble det stadig viktigere for de rikeste å kunne arrangere store selskaper og vise at en fulgte med i levevaner, moter og kunnskaper fra den store verden. Da trengtes god plass.

Det første blant de store trepaleene var Hornemansgården. De eldste delene stod ferdige alt rundt 1710, men huset ble både påbygd og ombygd senere i hundreåret. Rundt 1770 stod familien Møllmanns prektige pale ferdig på vestsiden av torget. Et annet sted i byen satt imidlertid enken etter kanselliråd Sti Tønsberg Schøller, fru Cecilie Christine med disposisjonsretten til en av byens største formuer, og nå ble den satt inn i byggingen av det som uten sammenligning skulle bli byens flotteste palass. I 1778 stod bygget ferdig, og om fruen selv kort tid etterpå flyttet til København, så stod bygget igjen. Det ble senere residens for stiftsamtmannen og fikk navnet Stiftsgården.

Også utenfor bykjernen finner vi en rekke minner om byggevirksomheten til de rike familiene. Mange byborgere hadde kjøpt seg gårder - til å begynne med for å sikre seg tilgang på matvarer. Ut gjennom 1700-tallet ble en rekke av disse gårdene bygd ut til herskapelige sommersteder der det kunne holdes store fester og promeneres i nyanlagte hageanlegg, langt borte fra bygatenes larm og stanken fra de åpne kloakkene, som nok til tider kunne bli temmelig påtrengende. Blant de viktigste var Lade, Ringve, Leangen, Lerkendal, Munkvoll, Ferstad, Kystad, Møllehaugen og Ilsvika. Rundt 1800 utgjorde de rike familiene fortsatt en svært eksklusiv krets. Med pudder, parykk og struttende silke danset de i hverandres ball, og det var om å gjøre å overgå hverandre i å holde overdådige selskaper. Utenlandske gjester ble stadig forbauset over det storslåtte seiskapslivet og den elegansen de møtte i denne utkanten av Europa - jfr. utdraget fra engelsk-mannen Clarkes reiseskildring fra 1799 under emnet «En engelskmann kommer til Trondheim».

En rekke av byens rike var ikke bare opptatt av selskapeligheter, men også av kunst, litteratur og vitenskap. Hormeman, Angell og flere andre hadde store private boksamlinger, og da Videnskabsselskapet ble stiftet i 1760, var det med god støtte fra flere storborgere. Interessene for kultur og selskapelighet kunne godt forenes, og kulturlivet i byen var i hovedsak knyttet til rikmannshjemmene, der det både ble holdt konserter og spilt teater som ledd i selskapeligheten.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 2, del 1, side 1.4