TMV sett fra Innherredsveien (Ingressbilde)

TMV med båt i dokk og trikk som passerer

Foto: Anker Maalø

(Trykk på bildet for full størrelse)

Produksjonsbyen Trondheim

Fra midten av 1800-tallet ble byen dratt inn i den moderne verden. En verden med dampskip, jernbane, telegraf, industri og omfattende kjøp og salg av varer og tjenester. Næringslivet i byen forandret seg også. En ny type kjøpmenn overtok mer og mer. Mange av dem var innflyttere fra distriktene og de holdt til i Strandgaten (Olav Tryggvasonsgate).

Varestrømmen til byen var i ferd med å snu. Eksporten av råvarer fra landsdelen ble mindre viktig enn før. Nå var det først og fremst salg av nye typer varer til landsdelen som dominerte. Byfolk, bønder, fiskere og andre grupper trengte både varer og tjenester etterhvert som by- og bygdesamfunnet ble modernisert. Når bøndene i distriktene fikk solgt mer av sine egne varer fikk de også mer penger å handle for. Til tross for at industrisamfunnet var i ferd med å vokse fram i denne perioden ble Trondheim aldri noen «ordentlig» industriby. Hverken på 1800-tallet eller i vårt århundre. Hvordan kan vi forklare det?

Da må vi prøve å forstå hvordan en pengesterk kapitalist ville ha tenkt. Han kunne nok i mange tilfeller ha valgt å sette penger i industrivirksomhet, men det ville kreve mye kapital og samtidig være risikofylt. Å sette penger i handelsvirksomhet, eller grosserervirksomhet, ble nok som oftest sett på som mye tryggere. Likevel var det noen kjøpmenn som fant ut at det kunne lønne seg å lage de produktene de vil selge selv, og ikke bare kjøpe dem utenfra. I tillegg utvidet flere håndtverkere i byen virksomhetene sine til industri. De aller fleste industribedriftene i byen var likevel forholdsvis små. Og de aller fleste varene ble kjøpt og brukt i byen eller i distriktene rundt byen.

Trondhjem Mekaniske Verksted (TMV) som hadde storhetstiden sin etter 1890 er et eksempel på det motsatte. Ved århundreskiftet arbeidet det 700 mann på TMV. Foruten TMV var det få andre store bedrifter i byen. Trondheim hadde bare fire andre bedrifter med over 50 mann omkring 1900. En mil øst for byen lå riktignok en annen storbedrift, Ranheim papirfabrik. Men den tilhørte liksom ikke bysamfunnet. Ranheim var et ensidig industristed som bare tilfeldigvis lå tett ved landets tredje største by, og var noe for seg selv - også lenge etter at den ble en del av Trondheim kommune.

I 1880-årene ble Meråkerbanen, Størenbanen og en ny havn knyttet sammen på ett kunstig oppmudra område som idag kalles Brattøra. At disse jernbanestrekningene ble bygd, og at de ble knyttet sammen med den nye havna betydde svært mye for handelsvirksomheten i byen. Vareflommen til og fra byen ble større. Årene fra 1890 og fram til 1920 ble da også en sterk vekstperiode for byen. Storindustrien i byen hadde mindre betydning for denne veksten. Både i denne perioden og i mellomkrigstida hadde Trondheim fortsatt mange bedrifter i grenselandet mellom håndverk, handel og industri. Enkelte ble ganske store etterhvert, men få av de bedriftene som prøvde å selge produkter over hele landet, eller i utlandet, lyktes med det. Etter 2.verdenskrig vokste Trondheimsindustrien igjen kraftig, og toppen ble nådd på 1970-tallet. Da sysselsatte industrien i byen godt over 12 000 mennesker. Autronica og Stentofon hadde storhetstiden sin på 1970-og 1980-tallet.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) kap.2, side 4

Kilder