Håndtverksfag - og laugenes betydning

Før industrien kom, ble det meste av det som folk brukte, laget av håndverkere. På 1700-tallet eksisterte omlag 40 håndverk i byen, i Bergen var det på samme tid hele 60 forskjellige håndtverksfag. 13 av fagene i byen var organiserte i laug.

Det var bakere, slaktere, snekkere, murmestre, smeder, glassmestre, skreddere, vevere, skomakere, parykkmakere, bøkkere (tønnemakere) fellberedere (laget skinnfeller) og gullsmeder. De som var med i laugene, var håndverksmestre, og ingen fikk drive med et håndverk i byen uten at lauget godkjente det. Under seg hadde håndverksmesteren gjerne svenner og læregutter. De spiste og sov til vanlig i huset til mesteren, og inngikk som en del av husholdningen.

Laugene bestemte priser på de forskjellige håndtverksproduktene, fordelte markedet mellom seg og organiserte utdannelsesmuligheten i faget. Laugsbrødrene hadde samme opplæring, interesser og arbeid, og de hjalp hverandre i nød og tok vare på hverandres enker. Ikke sjelden skjedde det med at en håndverkssvenn giftet seg med enka og tok over verkstedet. I det hele tatt var det ikke uvanlig å gifte seg innenfor lauget. En annen ting som sveiset laugene sammen, var fester og ritualer.

En læregutt begynte gjerne i læra i 14-15-årsalderen, og etter fem års læretid ble han innviet som svenn etter å ha gjort svennstykket og var fullverdig medlem i svennelauget. Svennetiden kunne vare i fire år, og i løpet av flere av de årene måtte svennen på vandring rundt om i Europa for å lære alle fagets hemmeligheter. Det siste året som svenn var han mestersvenn, og arbeidet blant annet på mesterstykket som han selv måtte bekoste. Arbeidet ble vurdert av laugets oldermann og fire stykkmestere. Etter en positiv vurdering ble det mestertittel og medlemskap i mesterlauget. Derretter måtte han løse byborgerbrev, og endelig kunne han gifte seg og tenke på å skaffe seg et verksted. Den yngste mesteren var alltid laugsbud og kalte inn møter i laugskroen som ofte var hjemme hos laugets oldermann eller i et eget laugshus.

Møtet var gyldig først etter at laden (kisten) var åpnet. Den ble låst opp ved hjelp av to nøkler; en som bare oldermannen hadde og en som bare bisitteren eller laugspatronen kunne bruke. Bisitteren ble valgt av byens myndigheter og skulle på en måte være en kontrollinstans overfor lauget. Nede i laden lå laugets medlemsliste (vahltavle), laugkasse (tidepengene) og laugskrå. Det siste dokumentet var regelementet for håndtverkslauget. Her fant man nøyaktig forklart hvordan man skulle holde orden på medlemmene, hvordan møtene skulle avholdes, hvordan man skulle hanske tvistemålsaker, hvordan man skulle hjelpe brødre og deres familier i nød, og hvordan markedet skulle fordeles mellom mesterene. Laugskråen var godkjent av kongen, og de var strenge og ukrenkelige. Møtene ble gjennomført ved merkelige seremonier, man drakk ofte av utsmykkede pokaler og framsa tirader av et rart laugspråk med sterke innslag av tysk.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 2, del 2, side 2.1

Oppgaver