Industrialisering - håndverksfag forsvinner

Da industrien kom, ble det en vanskelig tid for mange gamle fag. Håndverkere som hattemakerne og bøkkerne forsvant nesten helt.

Bøkker C.Moe i Sandgata klaget i 1885 over at han de siste årene ikke hadde hatt «et eneste stykke arbeide». Det var både svikten i sildefisket og byggingen av flere tønnefabrikker som ødela dette håndverket. Andre håndverkere som repslagerne, garverne, hattemakerne og lysestøperne ble helt industrialisert.

R.Klem og T.Hansen startet i 1852 et garveri med fagarbeidere. Om lag 25 år senere arbeidet 140 mann i garveriet. Det ble kjent som et av de største i Norden, og særlig for spesialproduktet sitt; maskinremmer av hvalrosshud. De to repslagerverkstedene på Bakklandet og i Ila var moderne storbedrifter i 1870-årene. På Bakklandet var repslagerbanen bygd inn i et toetasjes hus på over 300 meter. Der arbeidet det 60 mann.

Industrialiseringen tok også mange tømmermenn, smeder og seilmakere. De ble ansatt som fagarbeidere på skipsverftene som vokste fram langs kysten, også i Trondheim. På mekan-iske verksteder og i fabrikker fikk mange smeder, snekkere, tømmermenn, dreiere og jernstøpere arbeid.

Fabriken ved Nidelven var fra starten i 1843 den største mekaniske bedriften i byen. Der ble det blant annet laget dampmaskiner, lokomotiver, og dampskip. I 1870 var arbeidsstokken på hele 300 mann. Trolla brug var også et stort mekanisk verksted. Der støpte man ovner, maskindeler og en del skip ble bygd. 70 mann arbeidet i bedriften i 1870. Året etter ble Fabriken ved Nidelven og Trolla Brug slått sammen til Trondhjems mekaniske Værksted som i årtier var en hjørnesteinsbedrift i byen.

Som vi forstår, var utviklingen forskjellig innenfor de ulike håndverkene. Fag med håndverkere som boktrykkere, murere, malere, smeder og snekkere gikk i retning av stordrift. I 1875 viser statistikken at det arbeidet 20 håndverkere og håndverksarbeidere pr. byggmester og 10 murere pr. murmester. Fag som skreddere og skomakere fulgte en annen utvikling; det gamle mønsteret med en håndverksmester med svenn og læregutt i et lite verksted. Også i disse bransjene skjedde det store endringer da det dukket opp konfeksjonsfabrikker, dampbakerier og skofabrikker. I løpet av 1875-1890 ble hele 22 bakermester slått konkurs i Trondheim. Konkuransen fra dampbakeriene var for stor. A. Halseth grunnla i begynnelsen av 1880-årene et stort dampbakeri i Krambugata. Bedriften solgte bakervarer i Trondheim og omegn, og også til folk i deler av Midt-Sverige. I 1873 fikk byen sin første sjokoladefabrikk, og konditormester O. Erichsen ble snart berømt i hele landet for sin konfekt og sjokolade.

Håndverkernes stilling på slutten av 1800-tallet i Trondheim er forholdsvis oversiktlig. Vi ser enkelte håndverks sammenbrudd på grunn av økende konkurranse fra industri og stordrift, vi ser en strøm av folk uten opplæring som presser seg inn på de gamle markedene i byen, men vi ser også en stadig økende spesialisering som går parallelt med sterkere industrialisering, og vi ser framveksten av nye og store håndverksbedrifter igangsatt av initiativrike håndverksmestere. Med andre ord: vi ser både stagnasjon og vekst innenfor håndverksnæringene i byen på slutten av forrige hundreåret.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 2, del 2, side 2.3

Kilder