Historie – fortiden forteller

Hører til Perspektiv

Historie er i videste forstand alt som har foregått opp til dette øyeblikk. Men historikeren er bare interessert i den fortiden som mennesket er en del av.

Naturfenomener er ikke gjenstand for historikerens forskning. Det overlater han til naturvitenskapens egne forskere: geologen, botanikeren, zoologen osv. De kan si oss mye om hvordan landformene har blitt til, hvordan var vegetasjonen for fem hundre år siden eller hvilke dyr det levde langs kysten for to tusen år siden.

Mennesket som sosialt individ
For historikeren er det ikke først og fremst mennesket som enkeltstående individ som er viktig å studere, men samspillet menneskene imellom. Det er mennesket som lever i et samfunn og som skaper kultur som er interessant.

Når mennesker møtes er det mange ting som skjer. Og jo flere mennesker dess mer er det som hender. Selv om det kan virke sånn så er ikke dette kaoset tilfeldig og usammenhengende. Det som finner sted skjer etter en hensikt og etter fastsatte normer og regler for hvordan vi som mennesker forholder oss til hverandre. Vi kan si det er et strukturelt kaos.

Det er fortelleren eller historikerens rolle å ordne dette kaoset slik at det kan skrives eller berettes. Fortellingen vil alltid være usann i forhold til den virkeligheten som var. Grunnen til det er at forskeren bare har bruddstykker av fortiden å forholde seg til.

Hvordan brukes historie
Historien kan brukes til så mangt. Den kan være en kilde til innsikt om hvordan og hvorfor livet er som det er, som et redskap i oppbygging av identitet og felleskap, til å finne et mønster i menneskets tilværelse, til å bekrefte eller avkrefte hva som fant sted, og til å understreke hva som er viktig og hva som er uviktig.

Kunnskap om fortiden kan også være vår fascinasjon over det som har hendt tidligere. Det kan gjerne være en spesiell interesse for en periode. For eksempel er det mange som samler på militæreffekter fra andre verdenskrig. Gjenstandene og historiene til den enkelte gjenstand blir det viktige. Slike samlere kan også ha en egen interesse på grunn av gjenstandenes økonomiske verdi.

Det eksisterer ikke bare ett bilde av fortiden
Historiene som overleveres muntlig endres over tid. Noe er kanskje trukket fra, noe er lagt til, og etter hvert har de endret karakter. Fortellerens blikk avgjør hva som fortelles, det er derfor viktig å vite hvem det er som er/var forteller. Det er fortellerens kultur, sosiale ståsted osv. som avgjør hvilket budskap historien får. Det samme vil være tilfelle med den historien forskeren skriver. Det eksisterer flere fortellinger om fortiden som konkurrerer om hva som var sannheten. Våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre fikk alle ulike versjon av fortiden, da de gikk på skolen. Dere som er elever i dag blir servert enda en versjon av fortiden.

Litteratur:
Jan Bjarne Bøe,  Å lese fortiden, Høyskoleforlaget 2006
Knut Kjeldstadli, Fortiden er ikke hva den en gang var, Universitetsforlaget 1993