havn (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Byform og transport

En by består ikke bare av hus, men også av transportårer der folk og varer kan fraktes både innenfor byen og mellom byen og verden omkring. I tillegg finner vi i den moderne byen en rekke andre rør, kabler og ledninger som knytter den sammen.

Ofte brukes ordet infrastruktur om systemer som overfører folk, varer, energi, ord og bilder eller avfall mellom forskjellige steder. Vi kan også kalle dem overføringssystemer. Jernbanenettet er et overføringssystem, elektrisitetsnettet et annet. Vi kan også kalle gatenettet i en by og transportmidlene som bruker det for et overføringssystem. Spørsmåla om kabler, rør og ledninger nedenfor kan legges i bunnen for et lite undervisningsopplegg om disse systemene. Ingen by kan eksistere uten overføringssystemer. De har blitt spesielt sterkt utbygd det siste hundreåret, men også tidligere var byen avhengig av tilførsel av varer, spesielt mat, utenfra, og av å levere noe tilbake.

Trondheim fikk sin første jernbane i 1864. Den gikk til Støren, men ble snart utvidet lenger sørover, og i 1880 var byen forbundet med Kristiania (Oslo) over Røros. Fram til da var sjøen den viktigste transportåren ut og inn av byen. Det betyr at svært mye av trafikken gikk over havna. De første 850 åra av byens historie var det elva som tjente som havn; bryggerekkene vitner fremdeles om travel aktivitet og slit når varene skulle losses og lastes ut og inn av båtene som lå på rad og rekke opp gjennom elvehavna. Men i perioden 1860 - 1890 gjennomgikk byen en transportrevolusjon. Den la grunnen for den sterkeste vekstperioden i hele byhistorien - de tretti åra mellom 1890 og 1920 da befolkningen i byområdet ble fordoblet. Teksten om Brattøra - byens store transportterminal går nærmere inn på disse forandringene. 

Fram til rundt århundreskiftet var Trondheim en fotgjengerby. De som skulle transporteres standsmessig, kunne nok bruke hest og vogn, men det var begrenset hva som kunne drives også av hestetransport over lengre avstander. Dette forandret seg da de skinnegående transportmidlene kom. Trondheim fikk trikk i 1901, og det gjorde det mulig å bygge ut tette boligområder langs enden av trikkelinjene på Lademoen, Elgeseter og i Ila. Et viktig argument for å bygge ut trikken var at byen skulle få sitt første kraftverk i Leirfossen, og utbyggerne måtte være sikre på at noen hadde bruk for all strømmen som skulle produseres. Byen fikk med dette et visst preg av skinneby, og det ble forsterket da Gråkallbanen, som startet driften i 1924, kjøpte opp grunn langs banen og solgte ut til husbyggere som dermed skulle bli gode kunder på banen.

Etter 2. verdenskrig har bilen tatt over som det viktigste transportmiddel. Spesielt vokste biltallet sterkt på 1960-tallet. Da var det få som så noen særlige ulemper med å gjøre byen til en bilby. Nettopp dette tiåret ble det også laget store planer for hvordan byen skulle bygges ut videre, og de har i grove trekk blitt fulgt senere. Trondheim etter 1960 er kort sagt planlagt som bilby, og det har den blitt.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 3, del 1, side 1.10

Relaterte artikler