Lademoen park med kirka og skolen (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Bostandard i endring. Lademoen - et fattigstrøk utenfor byen

Rundt århundreskiftet var Trondheim en meget trangbodd by. Svært mange familier måtte nøye seg med ett rom og kjøkken. Noen delte kjøkken med nabofamilien. Det var heller ikke uvanlig med flere familier på ett rom, og søskenflokkene var jevnt over mye større enn nå.

En undersøkelse som ble gjort i 1901, forteller at byen da hadde 1989 ettromsleiligheter. I ca 235 av dem bodde det seks personer eller mer. Ser vi på toromsleilighetene, så bodde det seks personer og mer i 750 av 2443 leiligheter.

De tettest befolkede bydelene fant en i Østbyen. Etter som folketallet i Trondheim vokste fra midten av forrige århundre og fram til århundreskiftet, økte andelen av befolkningen som bodde øst for elva fra 13 prosent i 1845 til 56 prosent i 1900. Blant annet bidrog bestemmelsene om murtvang i den indre byen til å presse de «mindre heldig stillede samfundsklasser» lenger ut. Der vokste Møllenberg og Rosenborg fram som en velordnet bydel på 1880- og 90-tallet. Men mange småkårsfolk som flyttet til byen hadde ikke inntekter som var gode og stabile nok til at de kunne bo der, og de satte opp husene sine utenfor bygrensa.

I området mellom sjøen og jernbanelinja på Lademoen, som helt fram til byutvidelsen i 1893 lå i Strinda, grodde det opp et «miljø av tvilsomme eksistenser og ærlige fattigfolk», som historikeren Rolf Danielsen skriver, utenfor bymyndighetenes kontroll. I august 1888 ble forholdene kommentert i Dagsposten, som da var byens største avis. Reporteren skrev at husene var «rasket sammen af planke eller stokkender m.m. - så godt som uden tætningsmaterialer -panelt med bord der ikke er godt tørrede, eller invendig bare betrukket med pap». Gatene var var ofte fulle av søle og gjødsel. Mange holdt gris, og folk måtte hente vann fra lokale brønner med dårlig vann. Kloakk fantes ikke. Først noen år etter byutvidelsen kom de kommunale vannledningene så langt ut som til Reina og Voldsminde, med en tappekran på hvert hjørne. Enda skulle det ta lang tid før alle hadde innlagt vann.

Etter hvert ble forholdene i bydelen mer ordnet. Boligstandarden var likevel dårlig, og få steder i byen var det så mange arbeidsledige rundt 1930 som på Ner-Lamo'n, som bydelen ble kalt. Noen kalte den også foraktelig for Svart-lamo'n, men det likte ikke de som bodde der. I 1947 vedtok bystyret at hele området skulle legges ut til industritomter. Så sent som i 1960 bodde 1400 mennesker der, i 1990 var innbyggertallet kommet ned på litt over hundre, til dels nyinnflyttede ungdommer som søkte et billig sted å bo i de gamle, forfalne husa i området.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap 3, del 3, side 3.4