Bebyggelse på Heimdal (Ingressbilde)

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Etterkrigstida - flere og større boliger; drabantbyer og rehabilitering

Den første tida etter krigen var bolignøden fremdeles stor. Rundt 1950 var så mye som hver fierde husstand i byen uten eget, selvstendig husvære. Det betyr at de enten delte bolig med andre husstander, eller i det minste delte kjøkken og bad. Mange av de andre bodde også trangt - toromsboligen var den mest vanlige boligtypen.

Samtidig var Hallset og Jakobsli, Angelltrøa og Risvollan, Kolstad og Romulslia bare kjent som gårdsbruk utenfor byen. Tretti år senere var de bydeler med flere tusen innbyggere innenfor byen. Da var også boligkøene borte. I 1990 har nesten halvparten av boligene i byen fire rom eller mer.

Fra 1960 og fram til 1990 foregikk en markert forbedring av den hygieniske standarden på boligene. Bare 53 % av alle boligene i byområdet hadde i 1960 både WC og bad. Tre tiår senere var bildet et helt annet. I 1990 var det bare 1,6 % av boligene i kommunen som manglet bad eller WC.

På den tiden da de første drabantbyene begynte å fylles opp med folk, ble det nærmest sett på som sosialt belastende å bo i den eldre trehusbebyggelsen. Det kom ikke bare av at boligene ofte var trange, gamle og til tider dårlig vedlikeholdt, men også av at mange mennesker mente de var umoderne og ikke passet for en storby. Den gamle tre-husbebyggelsen burde derfor helst rives og gi rom for nybygg, var en vanlig oppfatning, og mange opplevde det som en lettelse å komme bort fra gamle og trange leiligheter til moderne drabantbyer med god isolasjon, bad og wc og grønne plener utenfor.

På 1960- og 1970-tallet gikk befolkningen i de gamle bydelene dramatisk ned. Men fra 1970 og utover var det stadig flere som begynte å modernisere hus i den gamle bebyggelsen. Mange av 1800-årenes trehus på Møllenberg, Bakklandet, Hospitalsløkkkan og Sanden, i Ila og andre steder, har etter hvert blitt restaurert. Tidligere var husa trangbodde, med flere familier som ofte strevde med å få endene til å møtes. Nå er mange av dem som bor der, vellutdannete personer med god råd, og i en rekke hus er flere eldre leiligheter slått sammen slik at de som bor der nå, har god plass.

Den aller meste av trehusbebyggelsen i og omkring sentrum har med andre ord blitt rehabilitert, som det blir kalt. Det som de fleste så på som «gammelt rask» på 1960-tallet framstår nå som populære byområder som også gjerne blir vist fram for tilreisende.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 3, del 3, side3.6

Kilder