Utsnitt fra Harsdorffbygningen, Katedralskolen (Ingressbilde)

Foto: Inga Berntsen Rudi

(Trykk på bildet for full størrelse)

Latinlinje versus reallinje - den høyere skole på 1800-tallet

Siden slutten av 1700-tallet hadde kritikken mot latinskolene økt. Spesielt gjaldt dette at skolene ikke ville ta opp i seg realfagene og moderne språk – som ville være mer til nytte enn hva latin var. Fra midten av 1800-tallet ble det klart at noe måtte gjøres med de høyere skolene for å tilpasse dem til utviklingen i allmue- og folkeskolen.

Kritikken mot latin
Latin hadde mistet mye av sitt opprinnelige formål da det forsvant som kirkens språk etter reformasjonen. Likevel hadde latin beholdt sin sterke posisjon, spesielt fordi det var vitenskapens fellesspråk. I tillegg ble det å lære latin sett på som viktig for å oppnå virkelig dannelse. Kritikerne hevdet at det ikke burde være nødvendig å lære latin for å ta universitetsstudier, og i hvert fall ikke om man skulle ut i annet arbeid. Var det rett og slett bryet verdt å bruke lang tid på å lære latin? Forsvarerne mente at latin også hadde en annen verdi enn det rent språklige - det å lære latin var svært vanskelig - og gjennom den prosessen kunne man skjerpe tenkeevnen: man fikk rett og slett trening av hjernen. Etterhvert kom likevel forkjemperne for det reale sterkere på banen. "Det reale" omfatter det vi kaller realfag i dag (matematikk og naturfagene), samt levende språk som engelsk, fransk og tysk, og orienteringsfag.

Hartvig Nissen
En av de som var sentrale i skoleutviklingen her i landet var Hartvig Nissen. Han hadde blant annet grunnlagt en privat skole i Kristiania i 1843, og en pikeskole, Nissens pikeskole, i 1849. Nissen ble pålagt å finne en rask løsning på problemet med realfagene i den lærde skolen, men de første forslagene hans viste seg å ikke ha gjennomslag. I 1865 derimot, ble det opprettet et nytt skoleslag på bakgrunn av et forslag fra Nissen - middelskolen. Samtidig fikk man to likestilte linjer i den høyere skole, som nå fikk navnet gymnas. De to linjene var realfagslinje og linje for klassiske fag - eller latinlinje, om man vil. Du kan lese mer om middelskolen i artikkelen som ligger relatert til denne.

Realgymnasets vekst
Til tross for likestillingen med latingymnaset tok det tid før realgymnaset fikk anerkjennelse blant folk flest og større tilstrømming av elever. De gymnasene som hadde latinlinjer, ble fortsatt kalt latinskoler på folkemunne, og på bakgrunn av den gamle tradisjonen ble disse skolene sett på som bedre. I tillegg tok det også tid før universitetet ville slippe inn folk som ikke hadde latin i fagkretsen. Etterhvert gikk det bedre. Dette hadde blant annet sammenheng med den økende industrialiseringen og utbygging av samferdsel, som gjorde at det var økt behov for ingeniører og arkitekter. Det var også viktig at Krigsskolen endret seg og etter hvert bygde sin undervisning på realartium.

Allmenndannende skole
I 1889 fikk man en stor reform i skolevesenet med overgangen til folkeskole. Dette førte til reform også i den videregående skolen. Fortsatt ble latinskolen sett som en elitepreget skole for sønner av embetsmenn. Flertallet på Stortinget, med Venstre i spissen gikk nå hardt inn for å fjerne de eksklusive skolene. En komité oppnevnt i 1890 av kirkeministeren understreket at hva man ønsket var at den høyere skolen skulle bygge på fullført folkeskole.[1]

I 1896 fikk vi loven om middelskoler og gymnas som gjorde at vi nå hadde fått en allmenndannende skole. Med det menes at man kunne ta gymnaset uten nødvendigvis å fortsette med universitetsstudier eller jobbe i embetsverket. Examen artium kunne være en avsluttende eksamen, ikke som før da den var en innledende eksamen til universitetet. Nå fikk også jentene plass i den nye skolen. Ellers kan det være verdt å merke seg at vi nå får en begrensning i bruk av fysisk avstraffelse; fra nå av fikk bare gutter i middelskolen straffes på denne måte. Piker og gymnaselever skulle ikke straffes fysisk.[2]

[1] Rolf Grankvist (2000): Utsyn over norsk skole, s. 100
[2] Liv Kari B. Tønnessen (1995): Norsk utdanningshistorie, s. 55

Kilder