Fabrikken ved Nidelven

Foto: Schrøder

(Trykk på bildet for full størrelse)

Fabrikken ved Nidelven

Hører til Produksjonsbyen

Stedet der fabrikken ble bygd, hadde lange håndverkstradisjoner. Under Napoleonskrigene skal det ha vært fire små skipsverft ovenfor bybrua, men i 1818 fantes bare ett: Øvre Trondhjems skibsverft.

Ellers var det helt fra utbyggingen av Bakklandet begynte sist på 1600-tallet en rekke smier i området, i betryggende avstand fra trehusbebyggelsen i byen. De som startet bedriften, var innflyttere. Kanskje de var mer villig til å satse på utradisjonelle næringer enn de gamle handelsborgerne i Kjøpmannsgata, som var ganske skeptiske til hele tiltaket.

Fabrikken ved Nidelven var på flere måter en pionerbedrift i norsk målestokk. Den var blant de industriforetakene som nettopp i 1840-åra dannet opptakten til det industrielle gjennombrudd i landet. Blant annet var fabrikken meget tidlig ute med å bruke dampkraft som energikilde. Dermed var den ikke avhengig av å plasseres ved en foss . I stedet kunne den legges innerst inne i elvehavna. Det var en fordel. Bryggene lå ikke langt unna, og de viktigste råstoffene, jern, kull og korn til mølla, kunne bringes helt fram sjøveien. Det var også lett å frakte varene som ble laget bort sjøvegen - eneste alternativet på landjorda var med hest og vogn, Trondheim fikk ikke jernbane før i 1864, og de første bilene kom ikke til byen før rundt århundreskiftet.

Trondheim manglet teknisk ekspertise til å sette i gang med moderne industri, og kjøpmennene som satte virksomheten i gang, skjønte at de måtte skaffe seg en dyktig leder for bedriften. Mannen de fant, het John Trenery. Han var engelskmann og maskiningeniør, og kom til Trondheim fra kobberverket i Kåfjord i Alta. Det var han som gjorde Fabrikken ved Nidelven mulig. I 1843 begynte virksomheten. Trenery skaffet fra England hjelpemidler, maskiner og fagfolk som var nødvendig i begynnelsen, og stod selv for en god del av den opplæringen som arbeiderne trengte for å kunne utføre vanskelige arbeidsoperasjoner som de fra før var helt ukjente med. Etter hvert ble han også medeier i bedriften. På mange måter kan vi si at det var han som på denne måten brakte den industrielle revolusjonen til en utkantby i Europa. Dette var ikke uvanlig. Tvert om var det mange steder at industrialiseringen kom med fagfolk fra England, som var det landet som først ble industrialisert.

Anlegget bestod av en rekke bygninger, ikke bare den som står i dag. Sentralt i anlegget stod dampmaskinen. Den hadde en kapasitet på hele 25 hestekrefter. Det var nok tii å drive både en kornmølle og maskiner ved verkstedet. Dit ble kraften overført ved hjelp av et stort og komplisert system av akslinger med drivremmer og hjul.

Ellers fant en formerverksted, maskinverksted og metallstøperi; modellverksted, snekkerverksted og monteringsverksted; lager, smie og kullhus på tomta. Mølla lå i et eget treetasjes bygg mot gata.

De som jobbet ved fabrikken, var en slags nybrottsmenn. De var de første som sørget for å bygge et dampskip og et lokomotiv her i landet. Verkstedet ble en teknologisk spissbedrift for by og distrikter, og en stimulans for annen industrivirksomhet.

Hva laget de på fabrikken? Mel var det viktigste produktet de første 20 årene. Det var en helt annen mølle enn folk var vant til. De fleste møllene i Trøndelag var bekkemøller som laget mørkt og grovt mel. Nidelvens mølle hadde 3 kvernsteiner og utstyr som laget fint kvalitetsmel, slikt som ellers måtte kjøpes fra Hamburg. Mølla var blant landets største, og produserte allerede første året 12.000 tønner korn. Melproduksjonen passet godt inn i handelsvirksomheten til kjøpmennene som eide Fabrikken. Tidlig i 1860-åra tok andre eiere over, og mølla ble nedlagt.

Støperiet var på 1840-tallet det eneste jernstøperi nord for Bergen. Her laget de varer av alle slag: Drev, akslinger, vinduer, ovner og kaminer, gryter og panner, jerndører, gravstøtter, stakitter osv. Dette var også varer det var lett å få avsetning på.


Maskinverkstedet var nr. 2 i landet. Det første kom året før, og lå mer enn 50 mil unna. (Akers mek.) Nå kunne møller og sagbruk i Trøndelag, Møre, Nord-Norge og Jamtland betjenes. Flere av dem skiftet over til jern i tannhjul, akslinger osv. der de før brukte materialer av tre. Verkstedet laget også jordbruksmaskiner, kjeler til brennerier, trankokerier. Det var velutstyrt, og blant de største i Skandinavia. Trenery hadde bygd det opp etter britisk modell.

Et stort oppdrag var å lage en dampmaskin til Lysholms brenneri. Det skjedde før 1850, så denne maskinen må ha vært en av de første som ble laget her i landet. Spesialiteten ble etter hvert dampmaskiner til skip. I samarbeid med Trondhjem Skipsverft, som bygde treskrogene, produserte Fabrikken dampmaskiner til hjuldampskip for fjord-, kyst- og innsjøfart fra 1850-åra. Da Størenbanen skulle åpnes i 1864, ble det første norskbygde lokomotivet bygd ved fabrikken for å settes inn i trafikken. «Thrønderen», ble det kalt.

Trenery sluttet som bestyrer i 1863, og det var hans etterfølger, Sophus Weidemann, som egentlig startet Fabrikkens æra som skipsbygger i slutten av 1860-åra. Da fikk Fabrikken sine egne beddinger, og begynte å bygge jernskip med propell. I oppgangstidene etter 1870 ble det blant annet bygd en rekke lokalruteskip oppe i elva, og det var en hektisk virksomhet. Tallet på arbeidere fordoblet seg raskt - til 300 mann.

Økonomien var fremdeles problematisk, og i 1871, ble Fabrikken slått sammen med Trolla Brug, som var grunnlagt i 1854 og drev med støping ved siden av bygging og reparasjoner av skip. Da bedriftene slo seg sammen, ble det bestemt at dens nye navn skulle være Trondhjems Mekaniske Verksted. Slik kom dette navnet inn i byens historie. Det nye selskapet hadde etter dette en arbeidsstokk på 400 mann og var den overlegent største arbeidsplassen i byen. Etter at virksomheten gradvis ble flyttet til Rosenborgfjæra fra slutten av 1880-tallet, lå området tomt til 1909. Da tok Trondhjems Jernindustri over anlegget. Det er bakgrunnen for at området på folkemunne har gått under navnet Jernindustrien. Både i verftstida og under Jernindustrien var tomta ut mot elva, der Nidelven terrasse ble bygd våren 1996, brukt til industri.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 3, del 5, side 5.3

Kilder