7. klasse ved Hommelvik skole

(Trykk på bildet for full størrelse)

Skole som samfunnsinstrument

De nye skolereformene på slutten av 1800-tallet markerte en ny tid i skolepolitkken. Skolen ble nå i økende grad brukt som et samfunnsinstrument. Det ble vanlig å bruke skolen bevisst som et ledd i nasjonsbyggingen.

Folkeskoleloven av 1889 og Lov om middelskoler og gymnas i 1896 var reformer som viste tegn til en ny tid i skolepolitikken. Tidligere hadde det vært vanlig å ta utgangspunkt i samfunnet slik det var, og lage skoler tilpasset dette samfunnet. Eksempler på dette er forskjellen mellom fattigskolene og privatskolene i byene på 1700-tallet, og Trondhjems borgerlige realskole som kom som svar på et ønske om god utdanning for borgerskapet.

Nasjonsbygging
Siste halvdel av 1800-tallet var en periode hvor nasjonsbygging og fremheving av nasjonal kultur var viktig. Norge hadde i 1814 løsrevet seg fra Danmark etter mer enn 400 år, og selv om landet nå var i union med Sverige, var det likevel en vesensforskjell i hvordan landet ble styrt. I unionen med Sverige hadde Norge egen regjering, og mye av politikken kunne landet styre selv, med noen begrensninger blant annet i utenrikspolitikken. Etter løsrivelsen fra Danmark ble det viktig for Norge å finne og bygge opp sin nasjonale identitet. Det er i denne perioden man får nasjonalromantikken i kunst, musikk og litteratur. Også historikerne begynte nå å se på den norske historien - spesielt sagatiden og middelalderen. Den nye nasjonale følelsen som ble skapt, spredte seg etter hvert til store deler av befolkningen. Og jo senere på 1800-tallet man kom, jo viktigere ble det å få markert Norge som selvstendig og likestilt med Sverige.  

Norge var ikke det eneste landet som hadde et slikt nasjonalt fokus på denne tiden. Blant annet var Italia og Tyskland nettopp blitt samlet til nasjonale enheter, og det å skape nasjonalfølelse var viktig. Også andre land så viktigheten av nasjonsbygging. I Norge var det bondekulturen som ble sett på som den nasjonale, mens borgerkulturen som ble dyrket i andre nasjoner, ble sett på som unorsk. Dette henger sammen med dansketida i Norge da borgerne hadde større rettigheter enn allmuen.

Endringer i skolepolitikken
Skolepolitikken ble en stor del av dette. Det som nå ble viktig var å bruke skolen til å forme samfunnet, ikke omvendt. Spesielt Venstre var opptatt av enhet. For eksempel henger angrepet på latinskolen og latin som fag sammen med dette. Skoler for eliten var noe som hang igjen fra dansketida, og var noe man ønsket å bli kvitt. Venstre ønsket en enhetsskole, en allmenndannende skole. Loven i 1896 reflekterer en voksende demokratisering, og overgangen fra standssamfunn til klassesamfunn. "Skolen kan brukes til å bygge opp en enhetlig nasjonal kultur som ville gi et samlet rike, et tilfreds folk og en felles kultur." [1] Et viktig mål i tillegg til dette med enhetskultur og nasjonsfølelse, var sosial forsoning mellom klasser i et nasjonalt fellesskap. Et mål som igjen peker tilbake på enhetsskolen.

[1] Rolf Grankvist (2000): Utsyn over norsk skole, s. 102