Adolf Øiens skole (Ingressbilde)

Foto: Inga Berntsen Rudi

(Trykk på bildet for full størrelse)

Den videregående skolen

Den høyere skolen i Norge var i 1945 sterkt fragmentert. Man hadde de allmenndannende skolene som ledet mot videre studier, og man hadde flere forskjellige skoler og institusjoner for yrkesutdanning. Utover i etterkrigstiden kom dette til å endre seg betraktelig.

Status i 1945
I 1945 tok 9 % av elevene i grunnskolen examen artium. Dette var forholdsvis høyt hvis man sammenliknet med andre europeiske land, som lå på ca. 5 %. Rolf Grankvist hevder at dette kan skyldes den sjuårige enhetsskolen i Norge. I de fleste andre europeiske land måtte man velge skoleretning i elleveårsalderen. I Norge derimot, kunne man vente til etter 7. klasse. [1]

Skiller mellom skolene
Etter folkeskolen kom et skarpt skille mellom de som fortsatte i de allmenndannende skolene, og de som valgte en eller annen form for yrkesutdanning. Det eneste disse skolene hadde til felles, var at de bygde på folkeskolene. På den ene siden hadde man realskoler og gymnas, på den andre hadde man framhaldsskoler, landbruksskoler, sykepleierskoler, lærerskoler, håndverksskoler m.m. Etter at man fikk etablert den 9-årige grunnskolen med den nye ungdomsskolen, var det klart at de høyere skolene måtte gjennom en omorganisering. Dette var i en periode hvor stadig flere ungdommer ønsket å gå flere år på skole. Nå måtte skolene forberedes på dette i tillegg til at de nå skulle ta imot elever med ni års skolegang, og ikke sju. Det skulle likevel ta mange år før man fikk en løsning på den store fragmenteringen i videregående utdanning.

Et likeverdig tilbud
Fra politisk hold ble det satt ned flere komiteer og utvalg som skulle jobbe for å lage et likeverdig skoletilbud til alle ungdommer i Norge, men først i 1972 ble det lagt fram proposisjon om ny lov for gymnaset. På grunn av flere regjeringsskifter ble ikke loven vedtatt før to år senere. I juni 1974 fikk vi Lov om videregående opplæring, som skulle være gyldig fra januar 1976. Med loven i 1974 fikk vi en navneendring fra gymnas til videregående skole, og her lå det mye symbolikk. Den nye videregående skolen skulle ha både praktiske og teoretiske studieretninger, og det passet ikke å beholde navnet gymnas, som kun hadde vært en teoretisk skole. Paragraf 2 i loven om videregående opplæring sier noe om målene i skolen. Det står blant annet at den videregående skole skal forberede for yrke og samfunnsliv og legge grunnlag for videre utdanning. I tillegg skal skolen bidra til å utvide kjennskap til og forståelse av kristne grunnverdier, nasjonal kulturarv og demokratiske ideer. [2]

Innenfor den videregående skolen fikk vi nå en rekke studieretninger som var basert på det de forskjellige skolene hadde tilbudt tidligere. Læreplanen for videregående opplæring fra 1976 hadde ti studieretninger: 1) allmenne fag, 2) husflids- og estetiske fag, 3) handels- og kontorfag, 4) husholdningsfag, 5) håndverks- og industrifag, 6) idrettsfag, 7) sosial- og helsefag, 8) fiskerifag, 9) landbruksfag og 10) sjøfartsfag.[3]

[1] Grankvist: Utsyn over norsk skole: norsk utdanning gjennom 100 år. Tapir 2000. s. 176
[2] Grankvist: Utsyn ..., s. 200
[3] Tønnessen: Norsk utdanningshistorie: en innføring. Universitetsforlaget 1995. s. 89

Kilder