Sosialhistorie

Hører til Perspektiv

Sosialhistorie oppfattes som historien om ”vanlige folk”. Med sosialhistorien skulle de som tidligere hadde stått utenfor historieskrivingens felt gjøres synlige. Dette var f.eks. kvinner, arbeidere, etniske minoriteter.

Sosialhistorien kom samtidig med radikaliseringen på 1960- og 1970-tallet. Mange historikere mente også at historien hadde vært for nært knyttet opp til staten. Felles for de som skrev sosialhistorie var ønsket om å skrive historie "nedenfra", man skulle trekke de som sto nede i samfunnet fram i lyset og gi dem en historie.

Marxistisk teori
Sosialhistorien handlet mye om arbeiderklassen og deres kamp for organisering, bl.a. i fagforeninger. Samtidig var det fokus på denne gruppens levekår, og hvilke sosiale forhold gruppen levde under. Deler av sosialhistorien var også strekt preget av marxistisk teori. Denne retningen mente at det var klasseforhold som var årsaken bak den ujevne fordelingen i samfunnet. Det var også nettopp denne klassestrukturen som avlet en klassekamp, eller hemmet den (slik at arbeiderklassen ble holdt nede).

Se de store sammenhenger
I en motsetning til politisk historie, som tok for seg enkeltpersoner og enkelthendinger ville sosialhistorien rette søkelyset på større sammenhenger. De studerte hvordan folk hadde levd sammen, i samfunn og i sosiale sammenhenger på ulike nivå. Når dette ble analysert sosialhistorisk, var målet ofte å tegne et bilde preget av oversikt og sammenheng. Historikerne studerte for eksempel fagarbeidergruppen, eller den nye lønnsarbeidende middelklassen og hvordan disse kom inn i rollen som fagarbeider eller funksjonær. Det ble viktig å studere hva som måtte oppfylles for å havne der man havnet. Individets sosiale plass var på en måte forutbestemt, de mulighetene man hadde var avhengig av utgangspunktet til den enkelte. Her spilte arv en avgjørende rolle.

Selv om sosialhistorien var sterkt preget av å se den store helheten, ble det etter hvert viktigere å studere menneskenes sosiale relasjoner enn klasser og strukturer. Dette ga et bedre utgangspunkt for å skildre menneskene som handlende aktører, og ikke bare som anonyme brikker. Men fortsatt var det samfunnet som var rammen for det en studerte.

Nyere kulturhistorie
Utover 1970- og 1980-tallet ble man mer opptatt av å se den subjektive delen av historien. Man ønsket å avdekke tankene til enkeltmenneskene for å sette det i en sammenheng, man fikk en vektlegging på enkeltmenneskets opplevelse, tanker og erfaring. Dette kunne historikeren studere ved å ta i bruk minner som kilde. Både brev, intervjuer, beretninger m.m. ble viktige hjelpemidler. Denne retningen innen historiefaget ble kalt nyere kulturhistorie.

Litteratur:
Kaldal, Ingar      Frå sosialhistorie til nyare kulturhistorie. Samlaget 2002
Kjeldstadli, Knut Fortida er ikke hva den en gang var. Universitetsforlaget 1993

Relaterte artikler