Trondheim 1895 (Ingressbilde)

Foto: Wilh. Dreesen

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trondheim i verden

Hører til Trondheim

Trondheim har en historie som er knyttet til byens utvikling lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke noe klart skille mellom de fire nivåene av vår historie, og byen ved osen av Nidelva har slik sett alltid hatt et vindu mot verden og dermed vært en by i verden.

Dette emnet skal imidlertid fokusere på spesielle forhold, personer og hendelser hvor verden utenfor Trondheim får en helt avgjørende betydning for byens utvikling etter år 1700.

Før vi går inn på 1700-tallet, er det likevel viktig å trekke opp et bakteppe fra vår eldre historie for å vise at byen har hatt et åpent vindu mot verden gjennom 1000 år.

Dersom vi går tilbake i tid og betrakter det kongelige rikssetet på Nidarneset, som kong Olav Tryggvason grunnla i 997, vil vi finne paralleller til dette byanlegget andre steder i Europa. Historieprofessor Gustav Storm hevdet i 1897 at grunnleggelsen av en by ved munningen av Nidelva skjedde nettopp etter utenlandske forbilder, som våre to eldste konger ved navn Olav hadde med seg fra fremmede land. Storm nevner spesielt London og Dublin som modellbyer for Nidaros. Alle de tre byene har samme formel for byanlegg: Elvebredd med skipakrok (dvs. elvehavn), kongelig borg eller kongsgård og kirke like ved ei elv. I tillegg var det et tingsted, som her hos oss ble kalt Øyratinget. Helt fra begynnelsen ser dette ut til å ha vært et kongelig hyllingsting på ørene nord for bybebyggelsen.

Konklusjonen på denne tankegangen er at Trondheim ble grunnlagt som «Rikshovedstad, som Orlogshavn og som Hovedsete for den norske Kirke» for å bruke Storms egne formuleringer fra hans artikkel i festskriftet til byens 900-årsjubileum i 1897.

100 års utgravninger og forskning i byens historie har ikke svekket denne teori. Delvis er hypotesen, eller denne antakelsen bekreftet - for eksempel teorien om at Øyratinget fra begynnelsen av har vært et allmannating for kongehylling. Denne tradisjonen ble seinere i middelalderen lovfestet. Grunnloven av 1814 la kongekroningene til Trondheim, noe som føres videre i dagens signing i Nidarosdomen.

Bygrunnleggelsen i på 990-tallet kan også knyttes opp mot en europeisk handelsrute, som det gjaldt å verne mot vikingangrep. Det gjelder sikring av den nord-sør-gående handelsvegen langs Norges kyst, som skulle forsyne det europeiske kontinentet med fisk og verdifulle skinnvarer. Denne samlingen og sikringen av vegen mot nord, Norvegen, startet fra nord med Håløygjarlene og fra sør med Harald Hårfagre. Disse to rikssamlerne møtes så ved Trondheimsfjorden, og en samling av landet langs vegen mot nord blir et faktum. (Norge betyr opprinnelig Norvegen, en navneform som er bevart i engelsk Norway, fransk Norvege og tysk Norwegen.)

Denne nordlige handelsvegen fikk særlig stor betydning etter at muslimene hadde tatt kontrollen over Middelhavet slik at handelen her gikk jevnt tilbake. Europa fikk nå en annen type handel, mer nordvendt, og basert på handverksprodusjon i nordvest og råstoffhandel i nord. I denne sammenheng ble Østersjøen og de russiske elvene gjort til en viktig hovedveg mellom øst og vest, og dermed ble Europa mindre avhengig av Middelhavet som hovedferdselsåre i øst/vest handelen.

Tegningene på vårt bakteppe viser dermed at byen Trondheim ble grunnlagt etter utenlandske forbilder og som et resultat av et behov for å sikre europeiske handelsveier. Vi har da gått fra det internasjonale til det nasjonale ned til det regionale og lokale.

I middelalderen ble Trondheim under navnet Nidaros den mest kjente norske byen ute i Europa. Det skyldes først og fremst erkebispesetet og den internasjonale tilknytning Nidaros hadde som kirkelig hovedstad. St. Olavs by som pilegrimsmål gjorde oss også internasjonale, og det er i dag registrert nesten 350 Olavskirker i Norge og andre steder i Europa. Det finnes også et freskemaleri fra middelalderen i Betlehem som gjengir Norges nasjonale helgen.

Trondheims vindu ut mot verden var i erkebispetida (1153-1537) svært vestvendt idet 6 av de 10 bispedømmene som lå under Nidaros, var knyttet til øyer i Vesterhavet.

Særlig fram til Svartedauden ved 1350 var det en livlig handel med disse områdene. Eksportvarene var mest fisk og trelast. Etter 1350 ble Bergen mer og mer dominerende som eksporthavn, slik at eksporten fra Nidaros gikk over erkebiskopens handelskontor i Bergen, den norske kongens hovedstad fra ca 1220. Etter 1537 ble Trondheim i løpet av en kort tid en isolert småby lengst nord i Europa. Bergen tok nå over det meste av handelen på utlandet som erkebiskopen tidligere hadde hatt, særlig gjaldt det fiskeeksporten. Trondheim kom imidlertid sterkt tilbake da etterspørselsen etter norsk tømmer og malm økte på 1600-tallet. Her kunne ikke bergenserne konkurrere med trønderne. Og de nye, tunge handelsproduktene ga dermed Trondheim en sterk økonomisk vekst. Som en følge av dette steg folketallet, slik at Tronheim på 1700-tallet hadde flere innbyggere enn i middelalderen..

Her bør det legges inn kart over bispesetene som kilde.....

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 4, side 2