Prospekt Trondhjem 1842 (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trondheim og verden på 1700-tallet

Hører til Trondheim og Handel

Pilegrimsbyen langt mot nord, som erkebiskopen hadde forlatt i 1537, ble slik sett på 1600- og 1700-tallet de store mulighetenes by. Tømmer, fisk og malm hadde landsdelen mye av, og folk i resten av Europa trengte dette sårt.

Utenlandske handelsmenn så mulighetene til å tjene seg rike ved å kjøpe opp disse varene og selge dem med fortjeneste i utlandet. Handelsmenn fra Trondheim følte at de ble satt på sidelinja og mistet den store muligheten til å tjene penger. De klaget til kongen, og kongen hørte på dem. I 1670 ble det forbudt for utlendinger å drive oppkjøp og å handle i Norge. Det skulle bare nordmenn gjøre. Men utlendingene ville ikke gi seg. De fant ut at de like godt kunne bosette seg i Trondheim, skaffe seg borgerbrev og fortsette den innbringende handelen. De immigrantene det her refereres, til er nederlendere, engelskmenn og flensburgere. De sistnevnte hørte nok med til hertugdømmene, som den dansknorske kongen styrte, men innbyggerne der snakket tysk og ble av den grunn sett på som fremmede. Til og med dansktalende kunne i denne perioden bli registrert som utlendinger av det etablerte borgerskapet i Trondheim

Det skulle snart vise seg at disse innvandrerne ble de ledende i byen. Her skal bare nevnes en del av de utenlandske slektsnavnene som i dag er nært knyttet til Trondheims storhetstid på 1700-tallet: Hornemann, Schøller, Meinche, Bejer, Hoe, Lorch. Det var disse slektene som Vinje nokså nedlatende kalte «krambugutane frå Flensborg». Men «den krambua de styrte over var heller ovstor» for å forsøke å herme Vinje. Ved midten av 1700-tallet dominerte for eksempel Hornemannsfamilien trelastnæringen i Trøndelag, mens Angellfamilien var hovedeiere i Rørosverket og eide dessuten store jordegods i Nordlandene eller Nord-Norge, for å bruke dagens språk.

Det er nettopp i denne ekspansive perioden at Trondheim blir internasjonalisert igjen. Storkjøpmennene med utenlandske navn fikk også høynet det kulturelle nivået i byen slik at en mann som Holberg så på Trondheim som Norges kulturelle hovedstad. Særlig når det gjaldt kjøp av nyere litteratur, var det ingen norsk by som hadde slikt salg per innbygger som Trondheim. Og Trondheim var ingen småby i norsk sammenheng, den konkurrerte hele tida med Oslo om å være nest størst.

Det er i denne innvandrersammenhengen vi også må se Det kongelige norske Videnskabers Selskab, DKNVS, som stammer fra 1760. Selskapet var stiftet av nordlendingen Gerhard Schøning og danskene Johan Ernst Gunnerus og Peder Fredrik Suhm. Det var stort sett byens innvandrerslekter som gjorde det mulig å drive selskapet videre etter at Schøning og Suhm etter kort tid forlot byen. Biskop Gunnerus, som hadde vært professor i teologi ved vårt felles universitet i København, drev i Trondheim omfattende naturvitenskapelige studier, og han arbeidde for et norsk universitet i byen. På en måte kan vi si at universitetet i Trondheim, Norges teknisk naturvitenskapelige universitet, NTNU, starter sin historie her.

Den internasjonale kontakten mellom DKNVS og resten av Skandinavia var god. Dessuten var det utstrakt brevveksling med tyske, engelske og franske forskere på det europeiske kontinent.

Som et bevis på denne internasjonale kontakten er det interessant å registrere at Trondheimsmiljøet i 1812 laget en innstilling om sinnsykepleie som hadde med seg alle tidsriktige ideer fra Frankrike om nye metoder innenfor psykiatrien. Da Stortinget en generasjon seinere skulle lage en lov om pleie av sinnslidende, ble Trondheimsinnstillinga fra 1812 brukt som vedlegg til innstillinga.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) Kap. 4, del 1 side 1.1