Folkeopplysningen i Norge

Folkeopplysning har utgangspunkt i opplysningstida som hadde sin periode i Europa på siste halvdel av 1700-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. I tillegg kan vi si at folkeopplysning også har røtter i romantisk filosofi. Dette til sammen gir oss et begrep som er spesielt for Norden. I Norge har folkeopplysning sterke bånd til demokratiseringsprosessen og nasjonsbyggingen på 1800-tallet.

Opplysningstida
På 1700-tallet fikk man et nytt fokus på naturvitenskapene etter at forskningen hadde påvist mye ny kunnskap. Det ble nå hevdet at fornuft og kunnskap kunne lede til framskritt og velstand - i motsetning til overtro og fordommer som  hadde vært rådende tidligere. Folket ble på denne tiden underkastet både religiøse og politiske ledere. Sigvart Tøsse skriver at denne nye tilliten til fornuft, kunnskap og vitenskap var så sterk og allmenn at siste del av 1700-tallet har blitt hetende Opplysningstida. Med den franske revolusjonen ble opplysning et program for endring av samfunnet.

Folkeopplysningens røtter
Fransk opplysningsfilosofi gjorde seg gjeldende i Europa på 1700-tallet og representerte også idéene bak den franske revolusjonen i 1789. Fransk opplysningsfilosofi kalles også rasjonalisme, og rasjonalistenes holdning til opplysning tok utgangspunkt i dem selv - de var opplyste. Dette kunne de dele med flere gjennom blant annet encyklopedier eller leksikon. Opplysning kom ovenfra, men de mente at alle mennesker kunne opplyses.

Romantisk filosofi er spesielt kjent gjennom den tyske filosofen Johann Gottfred Herder. For Herder var det folket som satt med opplysning - de hadde tatt vare på skatter av kultur og visdom. Herder mente at den humane dannelsen må skje ut fra folkets egne forutsetninger, landets geografi, historie og diktning. Folkekultur blir nå viktig og det er i denne perioden vi får en oppblomstring av folkeviser, folkeeventyr og folkemusikk.

Grundtvig
Den danske presten N.F.S. Grundtvig var historiker, pedagog, filosof og politiker, og er i Norge mest kjent som folkehøgskolens far. Det var Grundtvig som utformet karakteren til det som vi ser som nordisk folkeopplysning. Grundtvig mente at opplysning ikke kom fra eliten, men den måtte komme innenfra - fra folket selv.

Norsk folkeopplysning
Det var i 1770-åra at opplysningstidas tanker begynte å slå igjennom i overklassen i Norge. De såkalte opplysningsprestene startet med å gi ut litteratur, starte foreninger og opprette boksamlinger - mye med et religiøst snitt. Men det var også et fokus på praktisk kunnskap. Særlig på denne tiden sto opplysning rundt jordbruket sentralt. Likevel var det først etter 1814 og utover på 1800-tallet at opplysning fikk et sterkt fotfeste i Norge, og det begynte å utvikle seg en folkeopplysningsidé. Henrik Wergeland blir gjerne framhevet i denne sammenhengen og står som et forbilde i folkeopplysningsarbeidet. Det var også på denne tiden man fikk inn elementene av Herders og Grundtvigs nasjonalromantiske idéer, som ble svært sentrale i Norge.

Basert på synet om at opplysningen kommer innenfra eller nedenfra, ble norsk folkeopplysning uløselig knyttet til framveksten av demokratiet som et folkestyre der kvaliteten måles på aktiv deltaking fra folket selv.[1]  Men til å begynne med var det i Norge, som i resten av Europa, en diskusjon om hvem opplysning skulle gjelde for. Var det viktigst å opplyse eliten slik at de kunne lede veien, eller var det allmuen som skulle opplyses? På 1800-tallet var det fortsatt slik at mange mente det kunne være farlig om folket fikk for mye kunnskap. I dag derimot, er det stor enighet både blant folk flest og politikere om at utdanning og opplysning kan føre til større likhet og utjevning av forskjeller.

[1] Voksenopplæringsforbundet: http://www.vofo.no/hva_er_folkeopplysning.htm

Kilder: Sigvart Tøsse (1994): "Folkeopplysningstradisjonen i Norge - idéane og historia", i Bjerkaker, Båtnes & Tøsse: Folkeopplysning - fundament og framtid
Voksenopplæringsforbundet: http://www.vofo.no/hva_er_folkeopplysning.htm