Nasjonsbygging og utvandring

Under ordet fritt i Adresseavisen sto i 1991 følgende innlegg: «Endelig ser det ut til at Leiv Eiriksson kan komme til heder og verdighet i Trondheim. Riktignok ca. 1000 år etter at han seilte ut Trondheimsfjorden og fant Amerika. I min Snorre står følgende i avsnitt 86 i saga om Olav Trygveson: «Leiv, son hans Eirik Raude, som fyrst bygde Grønland, var denne sumaren kom in fraa Grønland til Norig. Han for til kong Olav og tok imot kristendomen og var um vetteren hjaa kong Olav.»

Dette var i år 999 og stedet var Nidaros. Ingen tvil om stedet. Kong Olav hadde like før bygd en kongsgård «uppfor Skipakroken» (Skipakrokr, ei lita vik paa vestsida at Nid). I avsnitt 96 i Snorre står følgende ved årstallet 1000:

«Same vaaren sende kong Olav Leiv Eiriksson til Grønland, til aa forkynna kristendomen der, og um sumaren for han til Grønland. Han berga i havet eit skipsmannskap, som laag og dreiv paa eit rak (vrak). Daa fann han Vinland det gode (Vinland hitgoda, i Nordamerika, truleg Nova Scotia), og kom om hausten til Grønland og hadde med seg dit ein prest og Urarar, og for til Brattalid og budde der hjaa Eirik far sin.»

Ifølge dette burde det være historisk belegg nok til å slå fast at Trondheim var utgangspunktet for Leiv Eirikssons oppdagelsesreise Amerika. Det er derfor gledelig at det nå er nedsatt en komite som blant annet vil reise et minnesmerke om Leiv i Trondheim. Dermed blir byen enn attraksjon rikere. Trondheim kan på nytt bli et knutepunkt mellom Russland og Amerika. Jo, Trondheim kan bli reiselivsbyen framfor noen annen. Det er ufattelig at ikke Trondheim har gjort noe med dette tidligere. Men bedre seint enn aldri!»

For en norsk faghistoriker vil det være en rekke motforestillinger mot en slik framstilling som denne. Her bruker artikkelforfatteren, den tidligere stortingsrepresentanten Magnar G. Huseby, den islandske sagaskriveren Snorre Sturlassons som kilde og sannhetsbevis for sin historie om at Leiv Eiriksson reiste ut fra Trondheim da han oppdaget Amerika. Den framstillinga som det her siteres fra, er skrevet ca.1230 - altså 250 år etter at Eiriks reise skal ha funnet sted. Vi kan tenke oss hvor mye det ville ha vært å stole på om en person på ca 50 år i dag begynte å fortelle om forholdene på 1750-tallet uten å bygge på annet enn det han hadde hørt fra sine foreldre og besteforeldre.

Likevel er en slik sammenligning ikke rettferdig overfor Snorre Sturlassons og hans sagatekst fordi hans verk «Heimskringla» nok i flere tilfeller bygger på eldre skriftlige framstillinger, som delvis er bevart og delvis er forsvunnet. I tillegg bygger Snorre på en muntlig fortellertradisjon som stod sterkt på hans tid hvor folk ikke hadde dagens massemedia og heller ikke kunne lese og skrive. Likevel mener faghistorikerne i dag at en del av de mest spennende fortellingene i «Heimskringla» er ren dikting. I tillegg vet vi at Snorre var flink til å ordne stoffet kronologisk slik at vi har en tidslinje med årstall i hans verk, noe som ofte mangler i andre sagatekster. De fleste historikere i dag mener at det logisk sett er mest sannsynlig at Leiv Eiriksson reiste ut fra Grønland da han oppdaget Amerika. Dette fortelles det om i Grønlendingssagaen.

For skoleelever av i dag som ifølge læreplanen skal lese historien fra 1700-tallet og fram til vår tid, blir vel Leiv Eiriksson og hans Vinlandsferd sett på som uaktuell og fjern. Ranskje forsvinner Leiv raskt langt inn i tåkeheimen et sted mellom Grønland og Canada?

Slik trenger det ikke være. Når Leiv Eiriksson er aktuell i vår tid, er det fordi han representerer en sagatradisjon som ble brukt bevisst for å bygge opp en felles nasjonal identitet - en norsk nasjonalfølelse - i det regionoppdelte Norge på 1800-tallet. Når det gjelder Trondheim, kalt «Norges hode» i Sverresagaen, så fikk byen en naturlig særstilling i denne nasjonsbygginga på grunn av Nidarosdomen, Erkebispegården og den sentrale rollen som Nidaros spilte i sagatekstene. Det er på denne bakgrunn vi må se at Trondos, i form av en 1000-årsgave til byen, har gitt penger til et minnesmerke over Leiv Eiriksson. Dette nonfigurative minnesmerket er plassert i det området som arkeologene mener har vært Skipakrok.

I tillegg til denne dimensjonen ved Leiv Eiriksson i Norge er denne norrøne vikingen identitetsskapende for norskamerikanere i USA i dag. Det siste er grunnen til at det norske Amerika skal reise en Leiv Eirikssonstatue på Brattøra til minne om vår felles sagatradisjon, men primært er dette minnesmerket blitt til for å minnes de nordmenn som emigrerte til Amerika. Dette skal vi komme tilbake til.

Først litt om nasjonsbyggertradisjonen fra 1800-tallet. På tross av de historiefaglige innvendinger som er reist mot Husebys bruk av Snorres sagatekst som sannhetsvitne, så representerer den tidligere stortingsmannen en sagatolkning og et sagasyn som var meget vanlig for en bestemt periode i vårt lands historie. I nasjonalbyggingssammenheng spilte Leiv Eiriksson og hans oppdagelse av Vinland en meget viktig rolle for å få fram våre forfedres storhet. I en 50-årsperiode fra ca. 1880 fram til 1930 hevdet man at Leiv Eiriksson reiste ut fra Trondheim, eller Nidaros. Denne oppfatningen gav professor Gustav Storm vitenskapelig støtte til. Det nasjonalromantiske maleriet til Chr. Krogh fra 1893 er også malt med bakgrunn i samme tekst. Bildet viser hvordan Leiv ved roret på sitt vikingskip, peker over det stormfulle havet mot lyset fra Vinland, som blinker i det fjerne.

Skolebøkene beskrev også den samme turen fra Nidaros til Vinland, og vi tør tro at de fleste lærere ikke hadde noe mot å dramatisere denne livaktige framstillingen av Leivs tur til Vinland det gode.

Først etter andre verdenskrig blir det en mer nyansert holdning til Vinlands oppdagelse, men historieboka «Folket vårt gjennom tidene», godkjent av departementet i 1966 for den 9-årige skolen, følger den sagatradisjon som Huseby representerer. Avsnittet om «Vinland det gode» er til og med utbygd i 1966-utgaven slik at Helge Ingstads funn av «norske hustufter» på østkysten av Nord-Amerika er tatt med. Dette tas til inntekt for Snorreversjonen på tross av at Ingstad holder på teorien om Grønland som utgangspunkt for Leivs Vinlandsferd. Hæreids lærebok «Vi ere en nasjon», som ble godkjent av departementet som fjerde opplag i 1954, er den første boka med et større opplag som nå markedsfører Grønlandsversjonen av Leivs Vin-landsferd.

Alt dette forteller hvor sterkt sagatradisjonen fra 1800-tallet har stått i norsk læreboktradisjon til tross for at faghistorikerne hadde forlatt Snorreversjonen av Leivs oppdagelse av Amerika alt på 1930-tallet. Det er i denne sammenheng også viktig å understreke at folkeutgaver av Snorre Sturlassons «Heimskringla» langt inn i vårt århundre ble subsidiert med statsmidler for å sikre at verket ble folkelesning, noe som styresmaktene mente var viktig for å sikre det norske folks egen identitet og nasjonale bevissthet.

På 1800-tallet og langt inn i vårt århundre ble altså sagatekstene brukt bevisst for å levendegjøre at Norge en gang hadde vært et stort rike som ved høytidelige høver ble kalt «Noregsveldet». Det bør nevnes her at en skrytebrosjyre, som på 1990-tallet presenterte Trondheim som VM-by, forklarte at Nidaros i sin tid hadde vært hovedstad i et Noregs-velde som strakte seg fra Kvitsjøen i øst til Vinland i vest. Denne skryteteksten går også langt ut over det som sagaen kan gi dekning for å hevde.

Mot denne bakgrunn er det utvilsomt riktig å hevde at vår tidligere stortingsrepresentant Magnar G. Huseby i sin artikkel representerer en folkelig sagatradisjon som også i dag står sterkt i Norge, særlig i Trondheim og Trøndelag. Det kunne nevnes andre mer kjente personer i bymiljøet som har målbåret dette sagasynet offentlig, men det holder med å nevne tidligere ordfører Marvin Wiseth og den norskamerikanske bypatrioten og polarflygeren Einar Pedersen, som nå bor i Canada.

Gjennom Pedersen er det lett å knytte forbindelsen til sagatradisjonen blant nordmenn i Amerika. De er i dag ca. 5 millioner mennesker bare i USA med norsk avstamning. Og her står sagatradisjonen utrolig sterkt, særlig blant dem som tilhører organisasjonen Sønner av Norge. Denne organisasjonen ble stiftet i USA den 16. januar 1895 av 18 unge norskættede menn. 14 av disse var trøndere. Bersvend O. Draxten fra Klæbu ble valgt til generalsekretær i den nye ordenslosjen. I år 1900 fikk Sønner av Norge dannet en hovedlosje i Minneapolis, som fikk navnet Nidaros. Nå ble Draxten valgt til president, og han ble en viktig kraft i den videre veksten. Så tidlig som i 1903 ble Leiv Eiriksson Lodge stiftet i byen Seattle på vestkysten av det enorme landet. Det er denne losjen som har tatt initiativ til 1000-årsgaven til Trondheim.

Sønner av Norge driver eget forsikringselskap og støtter også medlemmene ved arbeidsledighet og begravelser. Brorskapet driver i tillegg egen reisebyråvirksomhet. På 1980-tallet ble det også anledning til å stifte losjer i moderlandet Norge, og losjen i Trondheim fikk etter mye om og men lov til å bære navnet Nidaros, som hovedlosjen i USA. På det tidspunktet hadde Sønner av Norge om lag 100.000 norskamerikanske medlemmer fordelt på hele 350 lokale losjer spredt over hele USA. På en måte har Nidaros/Trondheim hatt en helt spesiell posisjon i organisasjonen Sønner av Norge fordi trønderne har betydd så mye, særlig i en startfase. Byen Trondheim er også sett på som en videreføring av sagaens Nidaros. Vår by ble derfor et naturlig førstevalg da Sønner av Norge bestemte seg for å holde det nasjonale årsmøtet utenom USA. Da kunne medlemmene ære president Draxten også ved å legge en dagstur til hans fødested.

Losjearbeidet gir norskamerikanerne stor glede og tilfredstillelse, og medlemmene i Sønner av Norge har stor innflytelse i det norske Amerika utenfor organisasjonen. Et formål for losjene er å bevare norsk språk og kultur blant medlemmene. Det er et kjent fenomen at når en folkegruppe flytter til et nytt sted og tar med seg felles språk og kultur, så vil både språket og kulturen konserveres. Bostonengelsk i USA er for eksempel en slags «gammelengelsk» som ble snakket i England på 1600-tallet, og Islendingene har bevart vårt gamle norrøne språk.

Det samme har til en viss grad også skjedd med det norske Amerika. Dialektene de snakker der borte er derfor ofte alderdommelig etter norske forhold, og de liker ikke de endringer i skriftspråket som er skjedd i Norge etter 1900. Det betyr også at de fleste norskamerikanere lever med i den sagatradisjonen som egentlig hører forrige århundre til. For en nordmann av i dag virker det unektelig noe underlig å delta i et norskamerikansk 17.mai tog hvor vikingene fremdeles er med oss hele veien fra folketoget til emblemer på servietter, kopper og fat. Disse vikingene har ofte ikkehistoriske hjelmer med horn, som vi også dessverre ukritisk har importert til Norge. Illustrasjonen til høyre er hentet fra en serviett fra «Sons of Norway» i Washington DC. En etnisk gruppe i USA blir ofte målt og bedømt ut fra den anseelse det landet har som de har blodsbånd til. Det er dette som er grunnen til at det norske Amerika også ved årtusenskiftet dyrker vikingtida med det heroiske mønsteret som sagaene framstiller. Av den grunn finnes det også gode oversettelser til engelsk av alle de viktige sagatekstene. Det eksisterer også parallellutgaver med engelsk og norrøn eller norsk tekst. Vikingene blir i norsk/amerikansk sammenheng idealisert og de forsynes med egenskaper som framkaller respekt. Tapperhet, innsatsvilje og eventyrlyst må derfor bli dominerende egenskaper for etterkommerne av disse heltene.

Fra slutten av 1800-tallet begynte amerikanske historikere å skjelne mellom «kolonister» og de virkelige amerikanerne, som hadde forfedre som kom før 1776. Nettopp dette førte til at Leiv Eiriksson ble en viktig symbolfigur der borte. Det måtte straks sørges for at han ble godtatt som Amerikas oppdager. Det igjen ville bety at «nordmenn» hadde vært i Amerika lenge før de såkalte pilegrimsfedrene kom som de første kolonister på 1600-tallet. Det er i denne sammenhengen at vi også må se den såkalte Kensingtonsteinen, som ble funnet i 1898 med en runeinnskrift som forteller at norrøne menn var i det nordlige Minnesota ved midten av 1300-tallet. Steinen vekker strid den dag i dag og er et falsum, men diskusjonen om originalitet har blusset opp igjen etter at eksperter har erklært et norrønt Vinlandskart fra 1300-tallet for ekte.


Det er mot denne bakgrunnen at oppdageren Leiv Eiriksson vokser i styrke og viktighet og blir et vindu fra Trondheim mot USA enten vi liker det eller ikke. Denne mytedannelsen i USA skjedde samtidig med at den eminente sagaforsker og professor i historie Gustav Storm hadde «bevist» at den sagateksten som forteller at Leiv Eiriksson reiste ut fra Trondheim på sin ferd til Vinland var den eldste og mest originale.

I 1887 ble den første statue av Leiv Eiriksson avduket i Boston. Egentlig var Ole Bull en av initiativtakerne til dette minnesmerket. Seinere er det blitt mange flere statuer av Leiv den hepne, reist av det norske Amerika. De mest kjente ved siden av den i Boston på østkysten er Leiv Eirikssonstatuene i Chicago, Duluth og St. Paul i Midtvesten og Seattle på vestkysten. Leiv Eiriksson har med andre ord vandret fra kyst til kyst i det nåværende USA, som symbol på norskamerikansk tapperhet.

Samtidig ble vikingskip og vikingutstillinger mote i USA. I 1893 seilte et vikingskip fra Norge til verdensutstillingen i Chicago, og i 1909 ble et annet skip bygd for Yukon-Alaskautstillingen i Seattle. Det ble også bygd en kopi av Gokstadskipet i Minnesota. Vinlandsferden med vikingskip som Klosterrederiet gjennomførte 1991 var slik sett i pakt med en lang tradisjon.

I 1997 vil Trondheim få som jubileumsgave en kopi av Leiv Eirikssonstatuen i Seattle. Bronsekopien vil bli plassert på Brattøra, og er en 1000-årsgave fra norskamerikanerne i Seattle og USA. Den originale statuen ble avduket til verdensutstillingen i 1962, og er laget av kunstprofessor August Werner, som er en kjent kunstner i den norske USA.

Statuen på Brattøra skal, som vi har sett, minne oss om en sagatradisjon fra 1800-tallet som vi har felles med våre slektniiiger i USA. Den forteller at Leif Eiriksson reiste ut fra Trondheim da han oppdaget Amerika. Samtidig er Leiv Eirikssonstatuen på Trondheim havn et minnesmerke over alle de nordmenn som reiste ut fra Norge for å slå seg ned i Amerika.

Det faktum gjør det nødvendig her å se litt på norsk utvandring til USA i løpet av en hundreårsperiode fra 1825 til ca. 1925. Når det gjelder plassering av et slik utvandrermonu-ment i Norge har nok Leiv Eiriksson-losjen i Seattle hatt minst fire steder å velge mellom: Stavanger, Bergen, Oslo, eller Trondheim. Når vår by ble valgt, så må det tydeligvis være fordi giverne vil knytte Snorretradisjonen om Leiv Eiriksson til et slikt minnesmerke. Bergen, som var hovedstad på 1200-tallet, har sikkert også vært seriøst vurdert fordi byen er den norske vennskapsbyen til Seattle. Det var snakk om å plassere en statue der i forbindelse med Klosterrederiets vikingskipskrus i 1991. I Oslo er det en gruppe som arbeider seriøst for å reise en statue av Leif Eiriksson der, og dette må ha vært kjent i Seattle.

Som utvandrermonument hadde statuen passet bedre både i Oslo og Bergen fordi disse byene til å begynne med var større sentra for emigrasjonsskip enn Trondheim ble.

Likevel er det viktig å understreke at ingen av de norske byene det her er snakk om greide å følge med i omlegginga fra seil til damp, som gjorde masseutvandring mulig. Britiske og nordtyske selskaper utkonkurrerte norske seilskuter alt før 1870, og de utenlandske linjeselskapene bygde opp et nettverk av underagenter i Norge underlagt ti hovedagenturer i Kristiania. Trondheim hadde flere slike underagenturer.

Først i 1913 kom den norske amerikalinje i gang, som med Oslo som hovedbase også tok med seg passasjerer fra Stavanger og Bergen før den satte kursen mot New York.

Så går vi til norsk emigrasjon i et hundreårsperspektiv. Den første utvandring til Amerika skjedde fra Stavanger sommeren 1825 med seilbåten «Restauration» Seilbåten var en liten slupp med 52 mennesker om bord, som brukte tre måneder på veien fra Stavanger til New York. Sluppfolkets ferd førte ikke til noen regelmessig utvandring før 10 år seinere. I perioden fram mot 1850 utvandret ca. 15.000 mennesker. Først i 1851 gikk det første trønderske Amerikaskuta ut fra Langbrua i Trondheim, på grensa mellom Ila og Hospitalsløkkan. Avgangen skulle ikke føre til noen regelmessig fart fra Trondheim.

I trettiårsperioden fra om lag 1860 til ca. 1890 vandret det ut en halv million mennesker fra Norge. Det var mer enn en fjerdedel av landets befolkning i 1875. I denne perioden kom også Trondheim og Trøndelag med for fullt. De fleste trønderske utvandrerne på den tida kom fra Stjørdalsføret og Verdal. Stort sett reiste emigrantene fra Trøndelag i den eldste perioden ut fra havnene i Kristiania og Bergen. Etter at Rørosbanen ved trinnvis forlengelse var blitt en ubrutt hovedbane mellom Trondheim og Kristiania, ble det lettere for utvandrere fra Trøndelag å velge hovedstaden som norsk endestasjon for sin Amerikareise. Gjennom annonser, plakater, brosjyrer og handbøker var emigrantene på forhånd gjort kjent med hvor de utenlandske linjeselskapene seilte ut fra, og vi må tro at de fleste utvandrerne fra Trøndelag i perioden 1870-1914 valgte Liverpool som siste europeiske havn på sin veg til Amerika.

I perioden 1891 til 1911 vandret det ut 285.000 nordmenn. Til sammen reiste mer enn 800.000 nordmenn til Amerika i perioden 1840 til 1930. Samlet var utvandringen så stor at folketapet vakte internasjonal oppsikt. Bare Irland har hatt større emigrasjon i forhold til innbyggertallet.


Etter 1911 begynte utvandringen å gå tilbake, og bortsett fra et blaff i forbindelse med etterkrigskrisen i 1920, har Norge - også på grunn av strengere innvandringslovgivning i USA - hatt en meget beskjeden utvandring etter første verdenskrig. Fra 1960-åra vi hatt innvandringsoverskott.

Når det gjelder utvandringen fra Trøndelag, er det ifølge offisiell statistikk ca. 77.000 emigranter i perioden 1846 til 1920. Byen Trondheim hadde i samme tidsrom ca 12.000 av disse igjen mens småbyene i nordfylket hadde noe under 4000 utvandrere. Tallet på utvandrere fra Trøndelag var i samme tidsperiode mellom 9 og 10 prosent av samlet utvandring fra Norge, som er svært nært et landsgjennomsnitt. Det betyr at regionen er et Norge i miniatyr, også når det gjelder utvandring i forhold til folketallet. I snitt regner vi med at ca. 15 % av utvandrerne fra Norge vendte tilbake til moderlandet. Også dette tallet synes å stemme med vår region.

I emigrasjonsammenheng skal da Leiv Eirikssonmonumentet på Brattøra være et minnesmerke over de om lag 800.000 nordmenn som reiste fra landet i forrige århundre og fram til ca. 1930. De nærmere 80.000 emigrantene fra Trøndelag vil gjennom minnesmerket i stiftsstaden konkretisere alle dem som vandret ut fra Norge. Byen Trondheim får slik sett et emigrantvindu mot den nye verden.

Samtidig åpnes et vindu mot verden i et 1000-årsperspektiv fordi Leiv Eiriksson som symbol åpner oss mot en sagatradisjon vi har utnyttet både i Norge og i det norske Amerika for å kaste glans over våre forfedre.

Dette blir en felles sak å markere for Trondosminnesmerket i Skipakrok og Leiv Eirikssonstatuen på Brattøra. Samtidig skal begge minnesmerkene knytte forbindelsen til Nidaros som sentral havn for norsk skipsfart til de norrøne naboland i vest: Island, Grønland, Færøyene, Hjaldand, Orknøyene og kanskje også Vinland. Fra Skipakrok gikk det i tillegg ut skuter til Suderøyene og Man, som var en del av Nidaros erkebispedømme. Ifølge Helge Ingstad er det ingen annen norsk havn som før 1300 har flere belegg for skip til vesterhavsøyene enn Nidaros.

Kilder