Folketellinger

Folketellinger er viktige kilder for bl.a. historikere og slektsgranskere. De er lister over innbyggerne i Norge på et bestemt tidspunkt.

Folketellingene kan gi informasjon om hvem som bodde på en gård, hvem som var hvem (husfar, tjenestejente, dreng, barn osv.), hvor gamle disse var, hvor de var født og om de var gift eller ikke. Sammen med kirkebøkene er folketellinger den viktigste kilden for slektsgranskerne. Ved å se på fødestad kan slektsgranskerne lettere følge personer bakover i tid. Fødested kom første gang med i tellingene fra 1865.

Nominativ og numerisk
Det finnes to typer folketellinger, nominative og numeriske. De nominative gir detaljerte opplysninger om befolkningen (yrke, sosial stilling, bosted, fødested osv.). Numeriske tellinger gir informasjon om antallet innbyggere sortert etter distrikt, alder, yrke el.l.

Hva - hvor?
Mange av folketellingene er digitalisert, dette har gjort dem mye mer tilgjengelige. Søkefunksjoner gjør at man nå er i stand til å søke etter personer over hele landet. Man trenger ikke lenger vite hvor folk bodde for å finne dem.

Folketellingene er også gode kilder når man skal studere levekår. Hvor mange bodde f.eks. i hver hustand, hvilke yrker hadde man, hvor mange barn og hvor mange gamle var det i husstanden osv.  

De tre store nominative folketellingene fra 1801, 1865 og 1900 er lagt ut på Digitalarkivet. Der finnes også deler av de andre tellingene. Det er også lagt ut folketellingsmateriale under Registreringssentral for historiske data.

De fleste folketellingene før 1801 finner man på papirkopier ved Riksarkivet, eller på mikrofilm og mikrofilmkort ved Riksarkivet, Statsarkivene eller på de lokale bibliotekene.

Litteratur:
"Folketeljingar", Førstehjelp for arkivbrukarar 4. Riksantikvaren 2005.

Kilder