Dampmaskin (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Energikilder

Hører til Produksjonsbyen

Den sterke industrialiseringen i Vest-Europa på 1800-tallet handlet ikke bare om teknikk og maskiner. Det handlet også om et gryende moderne forbrukerhushold og om nye forbruksmønster.

Da du spiste brødskiva til frokost i dag morges, tenkte du kanskje ikke så mye på all den energi som var gått med til å skape brødet du forsynte deg av. Dieseldrevne traktorer sår og høster kornet, andre maskiner må ha energi for å omskape det til mel. Elektriske ovner baker brødet, og varebiler bruker bensinmotorer når de frakter det ut til butikken. Butikkene trenger også energi til lys, varme og til det elektroniske kassaregistret som de bruker når brødet skal selges. Det er ikke rart moderne næringsliv blir ansett som energikrevende økonomi i vår tid. Mange av de energikildene vi benytter i dag var ukjente for de som bodde i Trondheim for 150 år siden.

Vannkraft
Rennende vann ble en viktig forutsetning for sagbruk og møller i Trøndelag. I nærheten av Trondheim var det likevel bare ved Leirfossen og Trollavassdraget at vannkraften ble utnyttet industrielt i en noe større målestokk.

Det var en innflytter fra Kongsberg, haugianeren Hans Johan Olsen, som først fikk ideen om å utnytte vannfallet ned mot sjøen i Trolla til å få i gang et mekanisk verksted og støperi. Med hjelp fra haugianske forretningsmenn i byen ble det reist kapital. Olsen fikk bygd et vannhjul på 32 fot, men senere bygde bruket selv en turbin som ga 300 hk, og med den fikk Trolla elektrisk belysning som den første industribedrift i landet.


Varmeenergi
En energitype som vi trenger både i boliger og i mange slags industri, er varme. Det kan vi f.eks. få ved å brenne tre eller kull. I begynnelsen av 1800-tallet var det mange kullmiler der de omdannet tre til trekull. Det brukte de på smeltehytter som produserte metaller, slik de gjorde ved kobberverket på Røros. Dette gikk hardt ut over skogen. Etter hvert begynte industrilignende virksomheter i Trondheim å produsere sukker, tran, såpe, øl og brennevin osv. Dermed begynte en viss import av steinkull fra Storbritannia. Fra midten av 1800-tallet økte importen, da fikk byen sitt gassverk som produserte lysgass ved å varme opp kull. Det var utnyttelsen av den nye varmeenergien, som gjorde det mulig å starte den industrialiseringa i Trondheim som Fabrikken ved Nidelven representerte.

Dampkraft
Den viktigste av alle nyvinninger og oppfinnelser var likevel James Watts oppfinnelse - nemlig dampmaskinen. Watt var lærer i teknikk ved universitetet i Glasgow, og han strevde i mange år før det lyktes for han å konstruere en kraftmaskin som kunne gå med damp. Dette gav industrien en ny og veldig drivkraft til arbeidsmaskinene (etter hvert også til jernbanen og skipstrafikken). Det var dampmaskinen som la grunnlaget for storindustrien i vår tid.

En mann med ideer
En av de som først ivret etter å introdusere dampen som kraftkilde i Trondheim, ser ut til å være en østlending som flyttet til byen i slutten av 1830-åra. Han fikk raskt innpass i kretsen av rike handelsborgere i Kjøpmannsgata. Arild Christopher Huitfeldt var nemlig av fin familie. 27-åringen hadde vokst opp ved Eskevigen Brug nær Halden, der slektninger på morsida hadde drevet det stort i trelastbransjen. De var blant landets mektigste skogeiere, men drev også sagbruk, handelsvirksomhet, bomullsspinneri og rederi. Farsslekten var de kjente Huitfeldtene, en embedsslekt med aner tilbake til dansk adel.

Men Arild Christopher var mer interessert i praktisk næringsvirksomhet enn i en embetskarriere. Særlig lå trelastbransjen han på hjertet, og det skulle vise seg at han ble en pioner på moderne sagbruksdrift i Trøndelag. Om det var dette eller frøken Marie Dorthea Garman som lokket han til Trondheim skal være uvisst. Sikkert er det at Arild Christopher ble ansatt hos Herman Chr. Garmann, lederen av firmaet Hoe & Co, et av byens største handelshus og rederier.

Huitfeldt lanserer nye tanker.
Arild Huitfeldt ble introdusert for et bymiljø der borgerne stort sett drev innenfor fire tradisjonelle næringer, nemlig bergverksdrift, fiskehandel, trelasthandel og handel med korn, salt og brennevin etc. til et stort oppland. Flere av de ledende handelshusene eide både jekter og langveisfarende seilskip. Sammen ga de levebrød for tusenvis av mennesker i det nordafjelske Norge.

Det var i denne kretsen, som holdt til i Kjøpmannsgata, at Huitfeldt la fram sine tanker om en moderne fabrikk med mølle, sagbruk, støperi og verksted i nærheten av byggene. Med dampkraft ville det la seg gjøre! Han kunne henvise til Storbritannia, der dampmaskinen nå begynte å bli den viktigste drivkraft i industrien.

Tvilerne mente det var enklere for britene, de hadde både steinkull og malmleier i nærheten av fabrikkene, og dessuten den tekniske fagkunnskapen som skulle til. Her kom Garman svigersønnen til hjelp. Han kunne fortelle om synkende importpriser på jern og kull den siste tiden. Og når det gjaldt de tekniske problemer, hadde de jo hentet inn utenlandsk fagkompetanse til byen før.

Pessimistene ristet på hodene. Dette var for dristig til å satse på. Det manglet markeder for en større fabrikkproduksjon i Trondheim. England var noe annet, de hadde kjøpere over hele verden, og transportmidler til å bringe råvarer og ferdigvarer dit de skulle.

Den ivrige Huitfeldt må ha vært overbevist om at maskinalderen ville komme, og at det derfor ville bli behov for et moderne dampdrevet maskinverksted og støperi i Trondheim

Andre hadde store betenkeligheter. De hadde liten tro på at et land som Norge noen gang skulle bli et industriland. Derimot ville råvareproduksjon fra skogbruk, bergverk, jordbruk og fiske fortsette a prege næringslivet vårt.


Tvilernes argument
-Fabrique Anlæg vil ikke frem, da så få have de fornødne Kundskaber, og ventelig ingen af disse har eller kand få hvad næst Kundskab er det vigtigste, Penge. (Adresseavisen 1810.)

-Alt hvad man af fremtiden kan vente er at Landet ved egne fabriker vil blive istand til at forsyne sig selv med de fleste grovere og simplere Vevningsprodukter, definere og kostbarere Manufakturvarer vil Norge vel alltid komme til at hente fra Udlandet. (Anton Martin Schweigaard, professor i statsøkonomi, 1840.)

-Vanskeligheden ved at konkurrere med de udenlandske Fabriker bevirker at denne Næringsvei aldrig her i Landet vil kunde drives vidt. (Skriv fra Finansdepartementet 1842.)

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) kap.4, del 2, side 2.25

Kilder