Naturen tar sitt land tilbake

Foto: Marie Louise Anker

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trøndelags kulturminner - historiens spor i landskapet

Kulturminner er fortellende spor etter menneskene i fortiden. De oppleves i den tilstanden de er i nå av menneskene i dag. De er viktige elementer i opplevelsen og formidlingen av landskap og historie.

Landskapet i Sør-Trøndelag fylke er et fyrverkeri av mangfold og variasjon. I øst og sør dominerer høyfjell og vidder landskapet. I vest ligger en lang, oppstykket og kupert kystlinje. Utenfor ligger store og små øyer med avslepne svaberg som danner en flott skjærgård fra Hemne i sør til Osen i nord. Og mellom fjellheimen i øst og kysten i vest ligger store strekninger med daler og flatland hvor skog og jordbruk preger landskapsbildet.

Opp gjennom tidene har menneskene tilpasset seg variasjonene i ressursgrunnlaget. Fylket kan skilte med et mangfold av kulturminner, kulturmiljøer og kulturlandskap som gjenspeiler det varierte naturgrunnlaget. Hos fangstmannen på Frøya i gammel tid, via fiskerbonden på Hitra til breibygdas storgårder i Melhus og innlandets store utmarksområder finnes forskjellige mønstre for bosetning og næringsliv. Fra kyst og fjord gjennom sentrale jordbruksbygder til daler og fjell har menneskene gjennom tusener av år satt sine spor etter seg i landskapet.

Kulturminner er alle spor menneskene til enhver tid har etterlatt seg og fremdeles etterlater seg i landskapet. Kulturminnene gir landskapet en historisk dimensjon. Restene som ligger igjen er fortellende fragmenter av en fortidig virkelighet, spor etter aktiviteter som forteller historiske bruddstykker om menneskers liv og virke fra de første menneskene kom til landet etter istiden til dagens flerkulturelle samfunn og levemåte. Kulturminner er alt fra den minste lille pilespiss på en gammel boplass fra steinalderen, gravrøyser og -hauger delvis skjult av trær og busker, gammetufter etter reinnomadene i innlandet, bygninger, maskiner og teknisk utstyr som står igjen etter gruvedrift og mineralutvinning til bilen du leverte til opphugging i går. Kulturminner er alt fra kaffekoppen på bordet til kafeen på hjørnet, fra mormors symaskin til tekstilindustriens byggverk. Kulturminnene viser hvor nært landskapet, menneskene og deres virksomhet var og er knyttet sammen.

Fotograf: Marie Louise Anker

Kulturminner er det fysiske rammeverket rundt levde liv. For noen er kulturminnene kontakt med egne røtter eller opplevelser tidligere i livet; kulturminnenes nostalgiske kvalitet. I andre tilfeller forteller kulturminnene om noe fremmed, de er en kilde til nye opplevelser og ny erkjennelse; kulturminnenes eksotiske kvalitet. For de aller fleste har opplevelsen av kulturminnene et sterkt eksotisk element. Fortiden er et fremmed land, veldig forskjellig fra vår egen virkelighet.

Noen kulturminner er enkle å forstå, andre trenger forklaring. Noen kan være vanskelige å få øye på, andre kan vekke undring, irritasjon og sinne. Kulturminner kan være skjulte, svake og nesten utviskede spor i landskapet, ruiner, falleferdige bygninger og bygninger som stadig er i bruk, etterlatt maskineri og teknisk utstyr, solide konstruksjoner eller miljøgifter og rester etter tung industri. Bak de fysiske sporene er historiene om menneskene og deres liv og virke til hverdags og til fest.

Huset på den gamle husmannsplassen står i ferd med å rase sammen. Den ser mer ut som en samling av planker og stokker der den langsomt legges i ruiner som resultat av naturens gang og tidens tann. Enda kan du likevel se hvordan den en gang var oppført i reisverk med bærende hjørnestolper og med vegger bygd av vertikalstilte plank. Utenfor ligger glasskår fra ødelagte vinduer og spiker som en gang holdt veggene sammen og taket på plass. Inne i den lille stua står grua i hjørnet, en morken liten seng står i knestående langs langveggen og en kopp uten hank ligger på gulvet. Ikke langt unna ligger resultatet av årelangt slit i form av steinrøyser fra ryddinga av en liten jordflekk til dyrking av poteter og korn. Nok til å kunne brødfø en familie? En gravrøys fra jernalderen viser seg i landskapet som en overgrodd forhøyning like ved innmarka på hovedgården litt lenger ned i dalen. Oppe på de tørre furumoene mot høyfjellet ligger rekker med fangstgroper fra vikingtida. En gang deler av liv og røre. I dag fortellende fragmenter om mennesker og menneskeskjebner. Alt henger sammen og danner fortellende helheter. Sett i sammenheng med landskapet, gir kulturminnene en menneskelig dimensjon til omgivelsene som bidrar sterkt til opplevelsen. Uten kunnskap blir sporene i landskapet ofte uleselige. De fremstår i et annet lys og i en annen dimensjon når historien bak dem er kjent.

Kulturminner og kulturmiljøer er viktige kilder til kunnskap om den historiske utviklingen av våre fysiske omgivelser og menneskenes forhold til hverandre og naturen. De store strukturene i landskapet, som nettverket av jernframstillingsanlegg i de indre delene av Sør-Trøndelag og restene etter store gårdsanlegg i de rike jordbruksbygdene, trekker opp de store linjene. De forteller historiene om virksomhet, om produksjon og omfang, maktkamp, samfunnsdannelse og samfunnsendring. Mindre strukturer som traktor og traktorvogner, boreutstyr, rester av smie, verksted og brakker etter den siste gruvedrifta på plassen viser detaljer av virksomhetene. Mellom de store og mindre strukturene ligger de små detaljene. Disse forteller om menneskenes daglige liv og virke på plassen, om gjøremål og handlinger opp gjennom århundrene. Restene av feller, bein, krittpiper, redskap, patronhylser, skår av keramikk og glass, skosåler, rustne spiker og hermetikkbokser forteller de enkeltstående historiene tilknyttet individuelle og unike hendelser. 

Sporene etter menneskene som levde før oss vil langsomt men sikkert forfalle, viskes bort for til slutt å forsvinne. Nedgroing og overvoksing utgjør i dag en trussel både når det gjelder gjenfinning og opplevelse av eldre kulturminner. Naturen tar sitt land tilbake. Dette er naturlige prosesser det er vanskelig å gjøre noe med. Vi har sporene fra fortiden til låns en kort tid. De eksisterer ikke i et evighetsperspektiv. Å drive med vern og forvaltning av kulturminner betyr derfor i realiteten å prøve å forsinke og begrense tempoet i den naturlige nedbrytningen.

Fotograf: Kristian Pettersen

Men kulturminnene er også utsatt for menneskenes nedbrytende krefter. Samfunnet er i stadig endring, og har vært det siden tidenes morgen. I dag overgår imidlertid press på arealer og ressurser alle tidligere tiders utnyttelse av landskapet, og er viktigste årsak til tap av kulturminner. Kulturminnene fra tidligere tider kan ikke fornyes, de er for alltid del av en tidligere tilværelse. For registrere kulturminnenes kunnskapsverdi, som er i ferd med å forsvinne, utføres arkeologiske utgravninger. Ved en utgraving forsvinner kulturminnene for alltid, men arkeologene håper at tapet kan tilføre oss ny kunnskap.

Vi kan ikke ta vare på alle kulturminner, verken fra fortiden eller samtiden. Men vi må prøve å ta vare på et utvalg av sporene etter menneskene før oss, som viser de ulike tidsepoker og kulturer. Slik kan vi også få forståelse for fortiden i våre omgivelser. Vi må se på kulturminnene som en ressurs, ikke som et hinder for samfunns- og næringsutvikling. Det gamle og det nye kan gå hånd i hånd slik at det som ble skapt for lenge siden og det som skapes i dag kan bli verdifulle elementer i kulturmiljøet i framtiden. Det er viktig at vi ikke bidrar til å øke de naturlige nedbrytningsprosessene, slik at kulturminnene forsvinner på grunn av unødvendige inngrep i landskapet. Det er viktig at samfunnet og enkeltmennesket bidrar til at kulturminnene kan fortsette å være en kilde til opplevelse og kunnskap. Slik kan kommende generasjoner få like store opplevelser som oss i møtet mellom fortid og nåtid.