Flyfoto over Moholt med byen i bakgrunnen

(Trykk på bildet for full størrelse)

Trondheim og vinduet mot USA

Hører til Trondheim og Trondheim

Etter andre verdenskrig er Trondheims vindu blitt åpnet på vidt gap mot USA. Dette gjelder Norge generelt, men kanskje også Trondheim spesielt.

Et typisk trekk ved Trondheim er, som vi har sett, at byen alltid har hatt flere bein å stå på. Etter at erkebispesetets handel raknet etter innføringen av reformasjonen kom utenlandske skip og hentet råvarer fra sjøen, fjellene og skogene. Og i løpet av 1800-tallet ble importen av alle slags varer som kom med jernbane og dampskip spesielt viktig.

Byen ble slik sett innvevd i en industrialisert verden, men ble aldri sjøl noen stor produksjonsby, selv om det var mange som drømte om at den skulle bli det.

I de to neste tiårene opplevde byen mange og til dels dramatiske industrinedleggelser, men byen gikk likevel ikke under av den grunn. Gjennom de siste årene har Trondheim tvert i mot vist at en by godt kan leve av forskning og undervisning. Tidlig på 1990-tallet var over 25 000 studenter og ansatte knyttet til undervisning og forskning på universitets- og høgskolenivå i Trondheim.

Gjennom de siste årene har produksjon og formidling av kunnskap faktisk blitt byens viktigste basisnæring - i motsetning til handel og distribusjon av varer som utgjorde byens «hovedbein» tidligere.

Byens livsgrunnlag er med andre ord i ferd med å endres, og det gjør også byens provinspreg mindre. I motsetning til at det tradisjonelle næringslivet i Trondheim har hatt ansiktet vendt mot landsdelen, har forskningsmiljøene i byen i stor grad hatt ansiktet vendt mot landet og verden. Fra og med 1996 har det gamle vitenskapsmiljøet i Trondheim blitt samlet til ett universitet under navnet NTNU. Opphavet til dette nasjonale universitetet går,  tilbake til 1700-tallet og til Det kongelige norske Videnskabers selskab som hadde sine internasjonale kontakter mot Danmark, Sverige Tyskland, Frankrike og England. På 1800-tallet fikk Tyskland større og større betydning når det gjelder forskningskontakten. I vårt århundre fram til 1940 var også Tyskland det viktigste kontaktlandet både for det teknologiske, og det pedagogiske, miljøet i byen. NTH ble i sin tid opprettet etter tysk høgskolemønster, en tysk tradisjon som var et resultat av at de mer praktiske tekniske fag ble forvist fra de tradisjonelle universitetene.

Etter krigen tok USA over som vitenskapelig veiviser, særlig når det gjaldt teknologi og naturvitenskap, men også samfunnsvitere og humanister hadde sine forskningsår i De forente stater.

De sterke teknologiske bånd over Atlanterhavet, som vi finner her, gjør ikke Trondheim til noen typisk europeisk by. Noen har nokså odiøst sagt at Norge er delstat nr. 51 i USA hvor teknologibyen Trondheim er delstatens hovedstad mot vest.

Særlig i de siste 20 årene har forsknings- og utdanningssystemet tilbudt tjenester utover landsdelen og landegrensene. Penger som er dratt inn til byen på denne måten, har kommet godt med på andre områder i byen.

På slutten av 1980-tallet ble slagordet «Teknologihovedstaden» brukt om Trondheim i flere sammenhenger. I nettopp dette tiåret fikk byen en rekke nye kunnskapsbaserte bedrifter, og det hadde vært utenkelig uten forskningsmiljøene på Gløshaugen og ved SINTEF.

Disse bedriftene baserte seg på produsjon av spesialprodukter med hele verden som marked som f.eks. havovervåkingssystemer. Sånn sett bidrar disse bedriftene også til å svekke provinspreget i byen fordi de inngår i nettverk med forskningsmiljøer i andre land, også i andre verdensdeler.

Hentet fra Ressurspermen for ungdomsskolen (1997) kap. 4, del 3, side 3.7