Stubban øvre i Trondheim (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Det trønderske jordbruket

I Statistisk Årbok fra 1871 sammenliknes jordbruket i de 56 norske fogderiene. Stjør- og Verdals fogderi var tiende størst, målt i totalavlinger. Inderøy fogderi, som omfattet resten av Innherred, var det ellevte største.

Årboka beregnet også tall for verdiskapningen fra åkerproduksjonen. Produksjonen i Inderøy tilsvarte 15 spesiedaler eller 60 kroner pr. innbygger. I fogderiene Stjør- og Verdal var tallet 14 daler, i Orkdal 13, i Strinda og Namdal omkring 11, i Fosen 9,5 og i Gauldal 7 daler.

Ulike forhold gir ulik produksjon
Selv om tallene er noe usikre, forteller de likevel mye. Alle de gode korndistriktene på Østlandet hadde høyere produksjon pr. innbygger enn de beste trønderske. Samtidig ga jordbruket langs Trondheimsfjorden rikere avlinger enn noen av distriktene på Vestlandet, Sørlandet eller i Nord-Norge. Ytre Namdalen og Fosen fogderi minnet mer om Kyst-Norge for øvrig. Fisket var like viktig, om ikke viktigere, enn jordbruket. I resten av Namdalen fikk skogbruket økende betydning utover på 1800-tallet. De øvre bygdene i Orkdalen og Gauldalen hadde på sin side mange fellestrekk med fjell- og dalbygder ellers i landet. Der betød husdyrholdet gjerne mer enn åkerbruket. Driften var mer ekstensiv enn i lavlandet. Seterbruk og utmarksslåtter sto sentralt i bondeøkonomien.

Den typiske trønderske gården
De ulike delene av Trøndelag var altså svært forskjellige. De ble ulikt rammet av uår. For kornbygdene førte den nye jordbruksimporten til problemer og omstillinger, for kysten og skogsbygdene var det billige kornet snarere en fordel. Også bruksstørrelsen og husmannskårene varierte mye fra distrikt til distrikt. De aller største trønderske gårdene som Sundnes på Inderøya, Vinje i Mosvika, Værnes i Stjørdalen, Rotvoll og Leira i Strinda eller Rein i Rissa, kunne nærmest ha passert som små adelsgods i Danmark eller Sverige. Rein hadde hele 40 husmannsplasser under seg. Disse storgårdene utgjorde likevel unntakene.

Den typiske trønderske gården forsørget en familie, et par av gårdbrukerens voksne søsken og av og til et par tjenestefolk. De fleste store og mellomstore gårdene lå langs fjorden og nederst i dalførene, nettopp der hvor åkerbruket ga mest utbytte. Ut mot kysten og i dal- og fjellbygdene var gårdene mindre, selv om det fantes mange store bruk også her.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 40-41

Kilder