Kyr på Beite (Ingressbilde)

Foto: Eilif Esphaug

(Trykk på bildet for full størrelse)

Det er af Fjøset Landmanden skal have sin fornemste Indtægt

Byfolk ville ha mer kjøtt, egg, melk, smør og ost. I motsetning til kornet kunne ikke slike ferskvarer importeres fra Amerika eller Svartehavet. Det lokale markedet i Trondheim var viktigst, men da Rørosbanen åpnet kunne trønderbøndene også levere matvarer til Kristiania. Og med dampskip kunne sågar smør og kjøtt eksporteres til England.

For å kunne selge husdyrprodukter av god kvalitet måtte imidlertid driften legges om. I husdyrholdet kom fremgangen på tre fronter: ved foredling av dyrerasene, bedre fôring og bedre stell.

Foredling av dyrerasene
I tiårene etter 1850 hadde de mest innovative trønderske bøndene store forhåpninger til utenlandske avlsdyr, og spesielt det skotske ayrshirekveget. Foredlingen av ayrshirekveget fikk sitt tyngdepunkt i Trøndelag og de første dyrene ble innført av Arild Huitfeldt på Lundamo og Peder Aune på Re i Stjørdalen i 1854 og 1856. Fra 1875 begynte landbruksmyndighetene å gå inn for renavl av de gamle regionale kurasene fremfor å importere fremmede livdyr. I Trøndelag var motstanden mot å oppgi blandingsfeet av ayrshirerasen sterkere enn andre steder. Det overlevde og utviklet seg til det som fra 1903 ble kalt «rødt trønderfe».

Bedre foring
Om vinteren hadde dyra blitt sultefôret. Målet var at flest mulig dyr skulle overleve vinteren, ikke at de skulle gi melk. Dette måtte forandres hvis husdyrholdet skulle gi økte inntekter. En rikeligere fôring kunne oppnås på to måter, enten ved å redusere buskapen eller ved å øke fôrproduksjonen. Begge deler ble gjort: Mellom 1875 og 1900 gikk antall kyr i Trøndelag ned med om lag 20 prosent. For fôrproduksjonens del sto innføringen av vekselbruk sentralt. Det ga økte avlinger, men krevde samtidig drastiske omlegginger av gårdsdriften. Et systematisk vekselbruk innebar veksling mellom ulike kornsorter og andre planteslag som poteter og turnips og fremfor alt kunstig kløvereng. Å slå en tykk kløvereng med ljå var et fryktelig slit, «ei syndstraff» heter det i Stjørdalsboka. Det forutsatte nærmest bruk av slåmaskin og dessuten måtte jorda kultiveres, grøftes og gjødsles skikkelig. Omleggingen krevde altså både planlegging og investeringer. Kjell Haarstad omtaler derfor vekselbruket som selve symbolet på tidens nye rasjonelle jordbruk.

Eng og husdyr
Presten Hieronymus Heyerdahl innførte timoteifrøet til Stjørdalen allerede i 1818. Kløverfrøet kom atskillig senere. De nye agronomene agiterte sterkt for at det burde satses mer på eng og husdyr. På 1870-tallet begynte den nye engkulturen å vinne skikkelig innpass. Enkelte steder ble det likevel ikke vanlig å så gressfrø før etter år 1900. I bredbygdene var det særlig eldre folk og husmenn og småbrukere som syntes det var for kostbart å kjøpe frø, som drev på gammeldags vis. De fortsatte med markaslåtten, selv om den var tungvint.

Utslåtter og seterdrift
I fjellbygdene forholdt det seg noe annerledes. Jordbrukstellingen fra 1907 viser at Sør-Trøndelag hadde mer «utslåtter» og «fjellslåtter» enn noe annet fylke. Også seterdriften sto sterkt. Dette skyldtes ikke bare gamle driftsformer, men mest at fylket hadde spesielt rike myrstrekninger som ga mye høy. Overalt gikk imidlertid de dårligste og mest fjerntliggende slåttene ut av bruk.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 51-52

Kilder

Relaterte artikler