Melkeutsalg (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

En kooperativ jordbrukskapitalisme?

Fellesmeieriene og smøreksportforeningene representerte noe nytt, ikke bare ut fra virksomheten de drev. De var også organisert på en ny måte. Bare fire av meieriene i Trøndelag var i privat eie i år 1900. Mens de gamle kornmagasinene og sparebankene var et slags fellestiltak for den enkelte bygd eller kommune, var meieriene eid av melkebøndene.

Fellesskap og demokratisk styring
Grunnprinsippene var åpent og likeverdig medlemskap, demokratisk styring og andel av fortjenesten etter levert råstoffmengde. Eierskapet kunne ikke selges eller overføres til utenforstående. Tanken var at man sto sterkere i fellesskap. Det var den eneste måten bøndene kunne sikre seg fortjenesten av egen virksomhet, ellers høstet private handelsmenn hele gevinsten. Meieriene var likevel skjøre fellesskap. En god del av dem ble nedlagt eller bortforpaktet etter kort tid. I enkelte bygder som Selbu ble det så stor strid om lokaliseringen av meieriet at det ødela for hele driften og fellesskapstanken. De ulike meieriene lå også i innbyrdes konkurranse, slik at prisene ble presset nedover. Av den grunn valgte mange bønder heller å stå utenfor. Først i mellomkrigstiden lyktes det å få til et holdbart regionalt samarbeid. Vanskene til tross: Det var innenfor meierisektoren at samvirketanken for alvor slo gjennom.

Andelsbrenneri og egglag
I Mjøsområdet ble det etablert en rekke andelsbrennerier. Dermed havnet overskuddet i potetbøndenes lommer. I Trøndelag ble det forsøkt å organisere brenneriet på By i Stjørdalen som andelslag, men uten at man lyktes. Sundnes ble overtatt av bøndene i distriktet i 1912. Det ble organisert som et aksjeselskap, men fungerte nok mer eller mindre som en samvirkebedrift. Innenfor hønseavlen var Inn-Trøndelag et av tyngdepunktene i Norge med fire egglag i 1912. Slakterisamvirket kom derimot noe senere i gang i Trøndelag enn på det sentrale Østlandet. I Trondheim ble ikke Bøndenes Salgslag etablert før i 1921.

Forløperen til Felleskjøpet
I år 1893 ble forløperen til det senere Felleskjøpet stiftet i Nord-Trøndelag. I starten kjøpte det særlig kunstgjødsel og kraftfôr for medlemmene, men etter hvert også mel, hesjetråd, maskiner og petroleum. Med felles innkjøp fikk bøndene økt sin markedsmakt, slik at prisene kunne presses nedover og fortjenesten i omsetningsleddet kunne komme næringen til gode.

Gjennom ulike samvirketiltak kom bøndene gjerne bedre ut enn dersom man kun melet sin egen kake. Hvis man ser på Norge som helhet sto samvirketanken sterkest der hvor gårdene var forholdsvis store. Der hvor brukene var små eller gårdsdriften var binæring tok det lenger tid før landbrukskooperasjonen fikk skikkelig gjennomslag. Trøndelag var slik sett relativt tidlig ute, noe etter det sentrale Østlandet, men foran mesteparten av Kyst-Norge. Omkring 1900 var altså de trønderske bøndene i ferd med å bygge opp en alternativ økonomisk struktur til de private handelsbedriftene.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 56-57

Kilder

Relaterte artikler