Garn (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Sei, skrei og gyldne rigdomme

Hører til Fiske

I folketellingene fra 1855 finner vi 3500 fiskere i Trøndelagsfylkene, av dem bodde over halvparten i Fosen og nesten 700 i Namdalen. Også i kornbygdene langs Trondheimsfjorden hadde mange fiske som hovednæringsvei. De fleste som kombinerte jordbruk og fiske, ble imidlertid oppført som bønder eller husmenn i folketellingene.

Mange kombinerte jordbruk og fiske
Det å eie eller leie jord ga nemlig status og rettigheter og dette bestemte hvordan man ble registrert. Antallet som drev med sesongfiske, var derfor langt høyere enn de 3500 som folketellingene oppga som fiskere. Ofte drev kvinnene gårdsbruket mens mennene var på sjøen. Selv i de ytterste fiskeværene hadde de fleste familiene en åkerlapp eller to, kanskje ei ku og noen sauer. De fleste på kysten var selvforsynt med poteter, men sjelden med korn. Kontantinntektene måtte skaffes fra sjøen, mye av maten likeså.

Høyere fiskepriser og bedre redskaper
Fra gammelt av var fiskerne gjerne fattige, særlig de som ikke hadde mye jord. Omkring 1850 kom endelig en vending til det bedre takket være høyere fiskepriser og etter hvert bedre redskaper. I 1870 beregnet Statistisk sentralbyrå at fangstverdien i Fosen var ca. én million kroner, i Namdalen var tallet om lag en halv million. Dette var i en tid da vanlige fiskeres årlige kontantinntekter uhyre sjelden kom over 500 kroner. De trønderske fiskeriene bidro med 7-10 prosent av de totale fangstverdiene i Norge, og andelen holdt seg stort sett deromkring frem mot århundreskiftet.

Forbindelsen mellom jordbruk og fiske svekkes
Frøya og Vikna ble de store vekstområdene. Begge steder ble folketallet mer enn fordoblet mellom 1855 og 1920. Og dette var i en tid da mange innlandsbygder ble tappet for folk på grunn av utvandring. I alt kalte nesten 6000 trøndere seg fiskere ved folketellingen i 1920. Nesten samtlige var mannfolk og tre fjerdedeler av dem bodde i sørfylket. Frøya og Vikna illustrerer dessuten hvordan forbindelsen mellom jordbruk og fiske ble svekket. Folketellingen i 1920 registrerte 1014 fiskere og bare 52 bønder i Nord-Frøya. Tallene må nok tas med en klype salt, mange av fiskerne hadde fortsatt en åkerlapp. Poenget er likevel at stadig flere konsentrerte seg om å drive fiske. Takket være omleggingen til salgsjordbruk og billig importkorn måtte man ikke lenger dyrke sin egen mat. Derfor bosatte stadig flere seg på de karrige øyene nærmest fiskefeltene.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 61-62