fiskebaater (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Nye båter

Hører til Fiske

Omkring århundreskiftet ble den såkalte listerbåten med sneseil innført. Den tålte større seilføring, var raskere og hadde større lastekapasitet enn åfjordingen.

Havfiskere og kystfiskere
I 1914 skrev oppsynsbetjenten i Halten at "den gamle Aafjordbaat er paa vei til helt at forsvinde." Enkelte fiskere la også dekk på båtene og bygde større seilbåter for å våge seg lenger ut på feltene for å drive bankfiske eller havfiske. Det var ikke alltid silda gikk inn til land, ofte ble den stående ute på bankene. Sunnmøringene var foregangsmenn i havfisket. Trønderne forble kystfiskere, men også de søkte lenger ut på feltene enn før. Nye båter opptil 40 fot kom i bruk. De ble delvis innkjøpt fra Trondheim eller fra Mørekanten, delvis bygget i kystbygdene på Fosen og i Namdalen.

Dampbåter
På slutten av 1800-tallet kom dessuten noen få dampskipbåter ut på feltene. De var dyre og utenfor rekkevidde for vanlige fiskere. I England, Nederland og Tyskland dominerte likevel slike båter næringen på slutten av 1800-tallet. Der var fiskerne ofte vanlige ansatte, omtrent som sjømenn om bord på lasteskip. I Norge (og Trøndelag) gikk det altså annerledes. Mange, om ikke de fleste, eide båt eller i alle fall fiskeredskap. De gamle fangstmetodene kunne med sjøvante folk konkurrere mot nyere redskap og fartøy. Dessuten var veien ut til fiskeplassene som regel kortere her oppe i nord.

Motorbåten kommer
De første motorbåtene kom rett før år 1900. Med motor kunne fiskerne komme seg lettere til og fra fiskefeltene. De kunne dra lenger ut fra land og nå fisken der den var. De minste og billigste motorene kunne installeres om bord i de tradisjonelle båttypene. Teknologien passet med andre ord som hånd i hanske for den norske fiskerinæringen. På Hitra og Frøya gikk ofte to til fire mann sammen om å kjøpe motorbåt, og i 1914 hadde mellom hver fjerde og femte fisker andel i en slik båt. Disse øysamfunnene lå langt fremme, også i landssammenheng. Ellers kom motoriseringen litt senere i Trøndelag enn i de fleste andre fiskeridistriktene, men forskjellene var ikke store.

Sjarkens inntog
Tyngre motorer krevde større og mer solide fartøyer, og de første sjarkene kom i bruk rundt 1910. Å kjøpe en sjark var et større økonomisk løft. Noen fiskere fikk hjelp gjennom gunstige lånemuligheter i Havfiskefondet og senere i Statens fiskerbank. Andre fikk lån i sin lokale sparebank. På grunn av mellomkrigstidens krise fikk likevel ikke sjarken sitt definitive gjennombrudd før etter andre verdenskrig.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 64-65