Gull og grønne skoger

Hører til Skogbruk

Hvert år ble hundretusener av tømmerstokker fløtet nedover elvene. Atter andre tusener ble fraktet med hest til sagbrukene og utskipningshavnene ved kysten. Da togene begynte å rulle utgjorde trelasten mesteparten av godsmengden. Kort sagt: Ved siden av fisket var skogbruket Trøndelags viktigste eksportnæring.

Skogen er «Norges skjønneste Pryd», skrev soknepresten i Snåsa i 1817. For ham var sagbruksdrifta et onde som truet med å ødelegge denne pryden. Presten var langt fra alene om frykten for rovhogst og avskoging. I de lettest tilgjengelige områdene ved kysten, langs Trondheimsfjorden og fløtningselvene skjedde nettopp dette. I Trøndelag som helhet var likevel hogsten relativt beskjeden. I perioden 1800–60 var Trondheim som regel den 10- 11. i rekken av eksportbyer for trelast, målt etter kubikkinnholdet. En til to prosent av trelasten som ble skipet til utlandet ble klarert over tollbua i Trondheim. Drammenserne solgte alene ti ganger så mye, byene ved Glommas munning tredve ganger så mye.

Fra 1850-årene økte den trønderske andelen av trelasteksporten. Skogbruket ble en av Trøndelags fremste vekstnæringer. I 1907 anslo skogdirektøren at de sør-trønderske skogene hadde en verdi på 17,7 millioner kroner. I nordfylket var skogarealene litt mindre, men til gjengjeld var andelen av verdifull gran- og furuskog høyere. Der ble verdien anslått til 22 millioner kroner. I alt lå sju prosent av Norges skogressurser i Trøndelag.

Mange av disse millionene var imidlertid havnet på fremmede hender. Stadig mer av skogen ble kjøpt av kapitalister som Albert Collett, Carl August Gulbranson og Elias Kiær. De så nye markedsmuligheter og bygget opp en sterk treforedlingsindustri. I fremgangen lå også en kime til konflikt. Akkurat som i fiskeriene gikk en svært stor del av overskuddet til noen få personer eller selskaper.  

 

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 75