Skomaker (Ingressbilde)

skomaker

(Trykk på bildet for full størrelse)

Husflid og håndverk i det førindustrielle Trøndelag

«Huus- og Kunstfliden staaer ikke paa noget høit Trin i Districtet, men synes at gjøre Fremskridt og tilveiebringer det fornødne til Almuens Behov.» Slik oppsummerte amtmannen i Søndre Trondhjems Amt situasjonen i 1855. Han beskrev et førindustrielt Trøndelag der «almuens behov» ble dekket gjennom lokal eller regional produksjon.

Et førindustrielt Trøndelag
De fleste bøndene var mer eller mindre selvhjulpne med vanlig snekkerarbeid og smiing. Kvinnene på gårdene og husmannsplassene spant, farget garnet, vevde og sydde klær til husholdet. Husmannskonene utførte ofte mye av pliktarbeidet sitt ved rokken og veven. Om selvforsyningsgraden var høy, ble likevel en rekke håndverksprodukter innkjøpt. Ved husbygging ble kyndige snekkere hyret inn, stasklærne ble sydd av skreddere eller syersker. Skomakerne laget skoene. Håndverkerne var ofte husmenn. De drev gjerne med håndverk når de ikke var i pliktarbeid på gårdene.

Lokale spesialiteter
Hver bygd hadde sine skomakere, snekkere, skreddere og smeder. I tillegg kom lokale spesialiteter. Amtmannen nevnte i sin beretning redskapsmakere i Strinda, børsemakere og urmakere i Orkdalen og Gauldalen, knivsmeder i Meldalen og treskjærere i Oppdal og Budalen. I Støren prestegjeld ble det laget vogner, hjul og sleder. Disse varene ble gjerne solgt ut av bygda. De ble omsatt på martnaene eller i Trondheim. Mye gikk ut til kysten. Fiskeridistriktene var nemlig langt fra selvforsynte med håndverksprodukter. Fra Snåsa, Grong og Overhalla ble det solgt vadmel og lintøy til Nord-Norge. Mens befolkningen i innlandet kunne bruke vinterkveldene til å drive husflid og håndverk drev kystfolket gjerne med fiske eller bøting av redskaper.

Håndverket settes under press
I de neste tiårene kom mye av håndverket under press. Økser og redskaper fra den nye jernindustrien var langt bedre enn de hjemmesmidde. Fabrikkvevde og trykte bomullstøyer ble mer og mer utbredt. I Meldalen bekymret formannskapet seg i 1866 over at den lokale vevingen gikk tilbake på grunn av at folk heller kjøpte bomullsgarn og bomullstøyer. Tilvirkningen av klær var nemlig «arbeiderklassens viktigste næringsvei». Litt senere vant skofabrikkene frem med sin billige serieproduksjon. Til tross for alt dette steg antall bygdehåndverkere. I takt med moderniseringen av jordbruket ble flere og flere produkter kjøpt i stedet for laget hjemme på gårdene. Det ga støtet til økt handel, til økt fabrikkproduksjon - og til mer lokalt håndverk.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 92, 94

Kilder