Kjøli gruver, Nedrebyen (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Kobber, kis og kapital

Røros kobberverk var lenge Trøndelags største og teknisk mest avanserte bedrift. 1850- årene ble svært gode, men deretter begynte motgangen.

Kobberverket på Røros
Gruvene ble fattigere, det vil si at kobberinnholdet i kisen ble mindre. I tillegg falt kobberprisen. Med nye funn i Amerika økte tilbudet av kobber raskere enn forbruket. Røros effektiviserte driften, men overskuddene sank like fullt år for år. I 1878 åpnet jernbanen mellom Røros og Trondheim. Dermed kunne kobberverket bruke engelsk koks i smeltehyttene fremfor dyrt trekull. Det ble også billigere å frakte matvarer og andre forsyninger til Bergstaden. Med jernbanen kunne verket dessuten selge svovelkis, noe som tidligere hadde vært umulig på grunn av transportkostnadene. Uten jernbanen kunne ikke kobberverket ha overlevd.

Med bedre bor, bedre sprengstoff og mer effektive transportmetoder ble dessuten produktiviteten i gruvene flerdoblet. Innen smeltingen kom dessuten et av de mest bemerkelsesverdige fremskritt i norsk bergverkshistorie. Takket være en teknisk dyktig stab og ingeniørenes internasjonale kontaktnett var Røros Verk i 1887 blant de første i verden som tok i bruk den såkalte bessemerprosessen for smelting av kobber. Smelteutgiftene falt fra om lag 400 kroner pr. tonn kobber til ca. 270 kroner. I 1895–97 begynte verket omleggingen til elektrisk drift og bygget sin egen kraftstasjon. Moderniseringen berget driften, men med forholdsvis fattig kis og lave kobberpriser ble Røros aldri mer noen gullgruve for sine eiere.

Killingdal Grubeselskab i Ålen - og Kjøli gruve 
I 1891 etablerte de tre trondheimsfirmaene Huitfeldt & Co, H. & F. Bachke og Lars Hansen Killingdal Grubeselskab i Ålen. Etter fem år leide de bort gruvene til engelske The Bede Metal & Chemical Company. Arbeidsstokken var vel 100 mann i årene frem mot 1920. I 1897 begynte prøvedriften i nok en svovelkisgruve i fjellbygda, nemlig Kjøli gruve som lå 1040 meter over havet. Der ble driften senere overlatt til et belgisk selskap.

Malmfunn
I 1906 fant et Östersunds-selskap jernmalm i Malm i Beitstadfjorden. Dette var begynnelsen på Fosdalens Bergverk. Eierne hadde imidlertid lite kapital og det tok lang tid før forekomsten kunne utnyttes skikkelig. Med sitt utenlandske eierskap var likevel Fosdalen typisk for bergindustrien i årene før første verdenskrig. I tidligere tider hadde trondheimsborgerne eid og drevet gruvene i regionen, men nå hadde bare Røros et lokalt eierskap, selv på Løkken var den rike gründeren Christian Thams kun én av flere aksjonærer.

Hvorfor kom bergindustrien på fremmede hender?
Det skyldtes ikke mangel på lokal interesse. Stiftamtmannen berettet stadig om det han kalte «skjerpesyken» i sine rapporter til kongen. Håpet om store funn og rask rikdom var nok drivkraften bak skjerpesyken, sjelden en seriøs og langsiktig industriell interesse. Like fullt kom initiativet til etableringene av både Løkken, Killingdal og Kjøli gruver fra trønderske investorer. Men mangelen på drivverdige funn og prisfallene på metaller i 1880- og 90-årene hadde kanskje brakt for mange skuffelser. Med unntak av Christian Thams satset ingen lokale aktører betydelige beløp på gruvevirksomhet. I stedet ble kapitalen hentet utenfra. Innenfor treforedlingsindustrien ble trønderne hengende 20-30 år på etterskudd i den teknologiske utviklingen. Resultatet var at initiativet og eierskapet i stor grad gled ut av landsdelen. I bergindustrien vitner derimot Røros om at en lokal modernisering var mulig. Gruvedrift var imidlertid risikofylt. Landsdelens kapitalister satset heller sine penger på handel. Muligens var dette et klokt valg, med unntak av Løkken Verk slet nemlig de trønderske gruvene lenge med lønnsomheten.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 89-92

Kilder

Relaterte artikler