Landpostbud (Ingressbilde)

(Trykk på bildet for full størrelse)

Transport av ord og tanker - post

For en arbeidsmann kostet det omkring 1840 en dagslønn å sende et brev fra Trondheim til Kristiania. Postvesenet fungerte mest som et redskap for statsstyringen og den øvre delen av borgerskapet. Derfor lå det nesten i sakens natur at Trøndelags eneste postkontor lå i Trondheim.

Det var ikke særlig behov for noe mer. Ellers i regionen fantes det riktignok en god del poståpnerier som ekspederte brev.

Flere postkontor opprettes
I 1849 ble Røros postkontor opprettet. Levanger fulgte etter i 1859, Namsos i 1866 og Steinkjer i 1880. Antall postruter og poståpnerier steg enda raskere. Selbu kan stå som eksempel. I 1846 gikk ordfører Ole Sesseng inn for at bygda måtte få postgang. Den kom i gang i 1850 og fra 1876 ble postruten forlenget til Tydalen. I første omgang ble posten levert en gang i uken i Selbu, fra 1891 tre ganger i uken. Ved århundreskiftet hadde trønderfylkene over 200 postkontorer og poståpnerier. Oppbyggingen av postvesenet inngikk i myndighetenes program for å bedre kommunikasjonene og informasjonsstrømmene. Utviklingen er slik sett parallell med den vi har sett i resten av samferdselsektoren.

Billigere å sende brev
Med bedre kommunikasjoner skulle nasjonen moderniseres. Men det lokale initiativet var også viktig, nesten hver bygd hadde sin Ole Sesseng, ordførere som ivret for bedre postgang. Portotakstene ble gradvis satt ned. I 1854 ble frimerkene innført slik at det ble mer lettvint å sende brev. Samtidig økte skrive- og lesekyndigheten. Resultatet av alt dette kan man lese ut av brevstatistikken. Allerede i 1886 sendte trønderne nesten 1,3 millioner brev, det vil si seks brev pr. innbygger. Ved århundreskiftet var tallet mer enn fordoblet. Den største brevmengden ble ekspedert fra Trondheim. Dernest var rørosingene og kystbefolkningen de mest skriveglade.

For Trondheims del veide nok alle forretningsbrevene tungt i postsekkene. Men posten var vel så mye et sosialt bindeledd mennesker imellom. Ikke minst gjorde brevene utvandringen til Amerika lettere å bære, både for de som dro ut og de som ble værende hjemme. På kysten betydde kontakten med de som var til sjøs eller på Lofotfiske mye. Som ung gutt opplevde Johan Bojer selv dette. I Den siste viking får den unge hovedpersonen Lars Myran under Lofotfisket brev fra sin kjære Ellen i Stadsbygd 600 kilometer unna. Et slikt livstegn hadde knapt vært mulig da hans far Kristaver var ung.

Fra Trøndelags Historie, bind 3: Grenda blir global 1850-2005, s. 33